PÅ HUGGET: Jens Harald Bratlie spilte briljant på Den Norske Opera & Ballett. Foto: Jörg Wiesner/Den Norske Opera & Ballett.
PÅ HUGGET: Jens Harald Bratlie spilte briljant på Den Norske Opera & Ballett. Foto: Jörg Wiesner/Den Norske Opera & Ballett.Vis mer

Pianist på hugget

Halsbrekkende åpning og utrolig akustikk i Operaen.

|||KONSERT: For da Jens Harald Bratlie dro i gang Sjostakovitsj' 2. klaverkonsert på Hovedscenen i Bjørvika, var det så visst som pianist på hugget.

Haken var bare at orkestret ble hengende på slep.

Det stoppet ikke Bratlie, ikke på noen måte, som holdt fram like briljant som han stevnet, verket gjennom, der han parerte hver minste vending fra komponistens side, og også åpnet for det melodiøse i andresatsen.

Men helheten etterlot en underlig følelse av faseforskyvning mellom solist og orkester som var underlig, for å si det mildt.

Festet grepetTil gjengjeld festet Saraste grepet etter pause, i Sjostakovitsj' 8. symfoni.

Det er et underlig verk, et verk nesten Mahlersk i sine lange strekk og til dels langsomme tempi.

Men det er musikk fylt av enorm livslede, mer enn av noe tragisk livsfylde.

Sjostakovitsj ruller opp de helt store spennene, og Saraste og orkestret kvitterte.

Lange, enormt lange strekk ble strukket, og orkesteret erobret alle nyansene skritt for skritt, klanglige utsøkt og med perfekt balansering av de lange linjene i forhold til de musikalske høydepunktene.

Her kunne vi virkelig sitte og glede oss over klangen.

Akustikken i Bjørvika lukker ingenting til, hver minste vending kommer gjennom, perfekt situert i den omsluttende orkesterklangen. For en akustikk!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innimellom formelig eksploderer verket, i voldsomme slagverk-kaskader, men faller stadig til ro i sin nesten uttrykksløse verden, en slags nesten stumm lidelse.

Pinefullt langtDet gjør inntrykk, på sin helt spesielle måte. Sjelden er vel Sjostaskovitsj lenger unna sin til tider hysteriske snakkesalighet eller vrengende karikaturer enn her.

I sum får det verket til å fortone seg langt, pinefullt langt.

I så måte balanserer det utfordrende på grensen til hva våre forventninger er villige til å tåle.

Å holde det på den knivseggen, var Sarastes og orkestrets store fortjeneste.