Pianister i kø

Leif Ove Andsnes' suksess internasjonalt er på mange måter større enn det er helt lett å forestille seg. Ikke på noe annet instrument, selv ikke fiolin, finnes det nemlig nå så mange og så gode utøvere som på klaver.

Ta András Schiff, for eksempel, en glimrende allrounder med mesterpianistens kjennetegn, som er foreningen av briljant teknikk med stor musikalsk innsikt. På toppen av dette har han sine spesialdistanser. En av dem er Haydn, som Schiff nå har viet en ny dobbelt-CD på Teldec. Det er mot dette nivået en Andsnes ble målt, da han tidligere i år ga ut sin versjon av Haydn, og besto ildprøven med glans. Nå er de to utgivelsene ikke helt kommensurable. Andsnes kastet seg ut i den unge Haydn og forløste hans tidligklassiske letthet, hoffkulturelle ésprit og ville hugskott. Schiff for sin del tar for seg verkene der Haydn strammer grepet om formen, og løfter klaversonaten inn blant de mest betydningsfulle av sjangerne. Men han gjør det med lett hånd og pianistisk spenst, så suverent at utgivelsen må regnes blant de viktigste i år, uansett komponist og instrument.

Evgeny Kissin

Andre topp-pianister stiller også i utgivelseskøen. En av de ivrigste på platefronten den siste tida er Evgeny Kissin på RCA, jevngammel med Andsnes, men mer for en veteran å regne likevel, fordi han begynte i Moskva som vidunderbarn med platekontrakt en gang for ca. seksten år siden. Den gang forbløffet han alle, også de største skeptikerne, ikke fordi han var så briljant teknisk, men fordi han spilte som en voksen. Nå er han ute med Chopins «Fire ballader» (i den obligatoriske koblingen med «Berceuse op. 57», «Barcarolle op. 60» samt «Scherzo nr. 4»), etter å ha signert flere utgivelser viet Beethoven, Schumann, Franck og Brahms.

Selv forbløffes jeg stadig. Fortsatt ikke over hans eventyrlige teknikk, selv om det er all grunn til det, men mer over fortolkningen. De største av kollegene, som Krystian Zimerman og Murray Perahia, som begge har levert utrolige innspillinger av disse verkene, søker mot det dypt personlige gjennom den mest finstemte klangbehandling. Kissin for sin del velger en nesten objektiv distanse. Musikken bølger under hendene hans, rik på rubati og andre musikalske friheter, Men det klinger nesten upersonlig, som musikk som spiller seg selv. Det er ingen dårlig anbefaling.



Murray Perahia


Perahia for sin del befinner seg i et annet musikalsk hjørne, i dyp konsentrasjon om Johann Sebastian Bach. Det begynte med tre av Bachs «Engelske suiter», og for ikke så lenge siden ga han ut de resterende tre av dem på Sony, nr. 2, 4 og 5. Alene lydkvaliteten er verd å stoppe opp ved, som så ofte på dette plateselskapet. Selv den minste nyanse i Perahias anslag (og dem er det mange av!) når høyttalerne fritt og uanstrengt. Her er det bare eget avspillingsanlegg som setter grenser.
Selv kjenner Perahia åpenbart ingen grenser, men lar musikkens fineste nervetråder spinne sammen til en tonevev uten like. Det er etter slike utgivelser at lange diskusjoner om hvilket instrument Bach skal spilles på, cembalo eller moderne flygel, kjennes overflødige.

Nykommerne


Jeg vet ikke om det er tilfeldig, eller om det er en strategi blant de største av de nyeste talentene å ville markere seg i musikalsk kuriosa. Tydeligst er tendensen hos russeren Arcadi Volodos, som har gjort gjenopplivingen av den demoniske og tilsynelatende for lengst avdøde klavervirtuos til fanemerke. Hans første utgivelse på Sony skapte furore, og nå er han ute med oppfølgeren, et liveopptak fra Carnegie Hall. Det er færre transkripsjoner og obskure parafraser denne gang, og til og med en hel klaversyklus, Schumanns «Bunte Blätter». Men Volodos selv klinger like henført over sitt eget spill og talent som sist, befriende på sin måte, men også mer som et varsel om hva som kan komme, enn som posituren til en pianist i helfigur.
Gianluca Cascioli er en annen klaverdebutant på CD som det gikk gjetord om. Nå er han ute med oppfølgeren, på Deutsche Grammophon. Også denne gang er det mest Beethoven, men reinspikka kuriosa. Variasjoner over «Rule Brittannia», over opera-arier av Salieri og Grétry og barnesanger fyller CD-en. Men det spilles med samme analytiske briljans som kjennetegnet debut-CD-en. Derfor skjer det mirakuløse, at vi hører hvordan Beethoven knapt kunne ta i et tema, selv ikke det mest banale, uten å skape fascinerende musikk av det. Og at Cascioli følger etter i samme spor, på god vei til pianistenes førstedivisjon.