Picasso og Pollock

Amerikaneren Mike Bidlo lager kunstverk som til forveksling ser ut som Picasso, Warhol og Pollock.

Mike Bidlos bilder og objekter i Astrup Fearnley-museet ser ved første blikk ut som ren «fake», kopiert etter det 20. århundres kunsthistoriske mesterliga, med signaturer fra Pablo Picasso til Jackson Pollock. «Her har museet gått fem på,» sa en kjent norsk maler forleden.

  • Er det så enkelt? Neppe. Det fins gode grunner til både å se grundig og tenke over problematikken som Bidlo reiser med sine arbeider. Amerikaneren jobber virkelig med sin tilegnelsesteknikk, eller appropriasjonsstrategi, som det også heter. Han nøyer seg ikke som forgjengeren, Andy Warhol, med slapp eller slående silketrykkmetode. Selv når den sølvhårete myten er det henviste utgangspunktet for diskursen med kunsthistorien.
  • Den i dag så etablerte Manhattan-maleren tilhørte det frodige East Village-miljøet i New York på 80-tallet, med navn som Keith Haring, Rhonda Zwillinger, Phillip Taffee og Kjell Erik Killi Olsen. Både Bidlo og sistnevnte var markante navn innenfor dette mer enn heftige miljøet, og de jobbet steinhardt med sin kunst, og festet tilsvarende når det var tid for det. Den posisjonen dokumenteres på en original måte i porteføljen «The New Irascibles», som fotografen Timothy Greenfield-Sanders laget for Marcus Pheifer Gallery i 1985. I serien på seks bilder av kunstnere, gallerister og kritikere med tilknytning til høygirsaktivitetene i Lower East Side, ble de utvalgte stilt opp etter nøyaktig mønster av Nina Leens legendariske foto av de abstrakte ekspresjonistene fra 1951. Det var innen de sistnevnte erobret topplasseringene i den internasjonale samtidskunstens førstedivisjon.
  • East Village ble et intermesso, men Mike Bidlo - og Killi Olsen - fortsatte med å stå på. Bidlo er best når han nitid og entusiastisk går «Jack the Dripper» Pollock etter i sømmene, mens Picassos malerier blir en teknisk atskillig hardere match. Men begge deler har ordet «not» foran forbildenes navn i titlene.
  • I mange hundre år ble et av skulpturhistoriens mesterverker, «Belvedere-torsoen», trodd å være et originalt hellenistisk verk av beundrende kunstnere og kunsthistorikere. Det er nå fastslått at den makeløse mannskroppen i marmor uten hode og med ødelagte lemmer kan kategoriseres som en romersk kopi. Dette gjelder de fleste klassiske verkene fra antikkens Hellas i italienske museer, men det står ikke «non» på plinten. At Bidlo skriver «not» gjør ham ikke til noen mindre kunstelsker. I Oslo så han Edvard Munch.