Pierre Boulez/Wiener PhilharmonikerEkstase og askese

Full klaff i Mahler

CD: Denne gangen har han liksom fått til alt, Pierre Boulez, på sin vei mot en komplett, ny Mahler-syklus på Deutsche Grammophon. Hvorfor han skulle slå til i 2. symfoni er ikke lett å gjette på. Så det avstår vi fra, og gir oss i stedet hen til musikken.For ett har Boulez fått til i denne Mahler-innspillingen, den nesten hemningsløse overgivelsen til muiskkens egen lidenskap og drama, som han behersker så godt at han åpenbart ikke har noen behov for å sikre seg. Det er denne kombinasjonen av varm hengivelse og biljant gjennomlysning som vi kjenner fra Boulez\' innspillinger av Ravel og Debussy, der han er uovertruffen.Her får vi den i Mahler, full ut, uten at den analytiske gjennomtrengingen og det filigransaktige detaljarbeidet legger demper på uttrykket, slik tilfellet har vært i andre av Boulez\' Mahler-innspillinger. Da er det en særskilt glede at innspillingen toppes av gode sangsolister. Mezzoen Michelle DeYoung og sopranen Christine Schäfer bidrar hver på sin måte til det siste, ekstra løftet.René Fleming er ute på fremmed grunn, i kompaniskap med jazz-pianisten Brad Mehldau på Nonesuch under overskriften «A Love Sublime». Albumet henter navn fra den siste låta, som på mange måter setter utgivelsen i relieff. For der fester komponist Mehldau grepet, og henter næring fra en lang tradisjon av melodiøse jazz-ballader.Haken er, at når vi kommer så langt, så vet vi allerede at resten av albumet ikke lever opp til avslutningen.Det virker som om Mehldau har stilt tonespråket - han er komponist av alle låtene, sju til tekster av Rainer Maria Rilke og tre til tekster av Louise Bogen - inn på en mer abstrakt frekvens. Muligens inspirert av Flemings stemme-potensiale, som er formidabelt, henter han harmonier og melodiske vendinger fra mer atonale tradisjoner (selv synes jeg å høre en tydelig Debussy-inspirasjon flere steder). Fleming tar utfordringen på strak arm, og leverer uten å være fanget i sin egen klassiske tradisjon. Men det hjelper ikke helt, fordi musikken forblir for konstruert fra Mehldaus side. For mitt øre, er det rett og slett for lite stallvarme her.Stallvarme er det lite av også på Stravinskij-utgivelsen til RIAS Kammerchor og Ensemblet MusikFabrik, på Harmonia Mundi. Under Daniel Reuss\' høykompetente ledelse har de tatt for seg «Les Noces» fra 1923, «Messe» fra 1948 og «Kantate» fra 1952, verker som ikke rager spesielt høyt på listen over Stravinskijs mest populære komposisjoner.Men de er såvisst fascinerende nok, spilt på det nivå som vi får høre her. Det er som om Stravinskij rykker seg løs fra historien, og liksom vil tonesette bryllupsfeieringens idé (i «Les Noces») og blir tilsvarende prinsippiell med hensyn til messen og kantaten i de to andre verkene.Resultatet ligner ikke helt på noe annet, og får musikken til å skinne i et helt eget overlys, opphøyd, men ikke fjern.