Piet Hein - legende og geni

På hundreårsdagen for Piet Heins fødsel, skriver Ole Rikard Høisæther om multikunstneren som ble legende i levende live. Her hører vi også om et litteraturhistorisk knyttneveslag, avsendt av dikteren Aksel Sandemose.

DET ER I DAG 100 år siden den danske ordkunstner, erkjennelsesteoretiker og designer Piet Hein (1905- 1996) ble født. Han spurte meg ved en anledning da vi snakket om tid, om hvilket forhold jeg hadde til ukens varighet: -  De syv dager passer nok de fleste, men personlig ville jeg ha foretrukket ti, kanskje tolv, svarte han på sitt eget spørsmål. Et spørsmål som tilsynelatende er enkelt, men som rører i sin dybde ved erkjennelsesteoretiske, ja, sogar religiøse aspekter. På samme måte som mange har påpekt at den dypere mening i hans Gruk ofte går leseren hus forbi, blendet av deres perfekte, epigrammatiske form, ligger det en fare i ikke å forstå rekkevidden av Piet Heins livsverk fordi han selv og ganske bestemte sider ved ham skygger for dette.

PIET HEIN ble en legende i levende live. Det utkom en rekke antologier og hyllestskrift til ham ved forskjellige anledninger, sist til hans 90-årsdag for ti år siden. Han døde fem måneder senere. Norge har vært Piet Heins annet fedreland siden han som liten gutt kom hit på vinterferie. Han ble faktisk også «vår» gjennom flere generasjoners leserskarer. Han kunne regne som sine norske venner Sigurd Hoel, Aksel Sandemose, Arnulf Øverland, Francis Bull og Thor Heyerdahl blant mange. Piet Heins nedslag i det svenske kulturliv har imidlertid ikke vært like stort på tross av unge studieår under Albert Engström (som PH har tegnet et glimrende portrett av) på Konsthögskolan i Stockholm i 1920-årene og samarbeidet med arkitekten David Helldén under arbeidet med Sergels torg og superellipsens tilblivelse i 1959.

ETT NEDSLAG kan jeg likevel peke på, og det er hentet fra en historie han selv har fortalt og som neppe er offentlig kjent. Aksel Sandemose hadde invitert til feiring av eget rundt år i en lånt villa i Saltsjöbaden utenfor Stockholm, og i edleste skandinaviske forbrødring var forlagssjefen Tor Bonnier, Sigurd Hoel og Piet Hein blant gjestene. De ventet lenge og vel før jubilanten endelig kom til syne fra annen etasjes soveromsfløy. Aksen mellom de norske forfattere og det svenske forlag var toneangivende under den belivede middagens taleflom, hvorpå Piet Hein følte behov for også å markere Danmarks tilstedeværelse. Den lille tale ble avsluttet med gode ønsker for jubilanten, utbringelse av skål og en forhåpning om at Sandemose heretter ville holde seg på den riktige side av Janteloven. Fødselsdagsbarnet kvitterte med et knyttneveslag som sendte taleren rett i gulvet! Anekdotene fra Piet Heins liv har blomstret og spredt seg som løvetann om våren, og han var selv deres beste kolportør. Heldigvis er mange av dem blitt samlet gjennom årene, som kilder til denne usedvanlige mannens liv og verk. Løvetannen er forøvrig en symbolbærer for Piet Heins naturtilhørighet og - respekt. Den er seig, den gir seg aldri og den sprer seg. Som en motvekt til disse harde egenskaper svever frøet med sin lille, lette, bomullsaktige fallskjerm inn i Piet Heins billedverden og poesi. Kanskje var det hans tidlige interesse for helikopterflyging som ga «helikopteren» (som frøet heter på dansk) denne plass i hans kunst? Helikopter og dikt, kunst og teoretisk fysikk, hard og myk, bass og diskant, sort og hvitt eller «teknoti og kultisme» for den saks skyld. Sistnevnte var tittelen på et av Piet Heins berømte essays, hvis budskap er å bygge bro mellom de «harde» teknisk-naturvitenskaplige disipliner og den «myke» humaniora. Er man bare i en av leirene, blir det «idioti» eller «okkultisme». Piet Hein var hverken idiot eller okkult. Han var brobygger av nødvendighet fordi han hele sitt liv befant seg vekselvis på begge sider av broen.

Å TOLKE Piet Heins liv og verk er ingen enkel oppgave på tross av et stort biografisk materiale og et godt dokumentert verksomfang. Hans billedkunst fra 1920-årene, hans fysikk- og matematikkarbeid i 1930-årene, de første Gruk under annen verdenskrig, designeren av lamper, bord og stoler under Scandinavian Design-epoken og internasjonalisten med sitt erkjennelsesteoretiske budskap i 1970-årene, er sammen med dikt, essays og sinnrike, vakkert bearbeidete spill og leker, utallige tråder i en vev som kanskje først nå, 100 år etter hans fødsel, kan vise et helt bilde. For å holde et slikt bilde sammen, må det også være en renning i veven av et levd liv med familie, bosteder, venner; det «vanlige» liv som også unntaksmenneskene fra tid til annen lever. Man kan se graden av splittethet i Piet Heins liv som temmelig dramatisk, selv om den også var positiv for ham selv og hans ofte uventete arbeidsresultater. At ikke alle andre menneskelige «tråder» i veven har opplevd dette like positivt, er et annet kapittel. Hans eget genealogiske og materielle utgangspunkt var det beste med en mor som en av Skandinavias første kvinnelige leger og en ingeniørfar som engasjerte seg i elevatorer og støvsugere før noen av delene var oppfunnet, som Piet Hein selv sa. Skulle han ha manglet noe, selv som det eneste barnet han var, må det være hva man finner spor av i diktet «Min mor» fra 1948. To strofer viser uvanlige spenninger i sin tilbakeskuen på barndommens viktigste person: «Du holdt af den klare Kulde/som førte din Lægekniv./Du gemte den dybe Varme/ for alt som er Væxt og Liv».

DET ER SAGT at genialiteten har sin pris, og at geniet i sin skapergjerning ofte setter seg selv og sitt forehavende foran alt annet, rett og slett for å oppnå de ypperste resultater. Om Albert Einstein (som Piet Hein kjente) har de senere biografier (Highfeld/Carter) fortalt om hans skyggeside som følelseskald tyrann som plaget to hustruer og barn til psykisk sammenbrudd. Det er et stykke fra dette til den skarpe behandling Piet Hein tidvis utsatte servitører, drosjesjåfører og hotellfolk for. Likevel synes behovet for et «eget rom» å kreve større plass for geniet enn for oss andre. Hva er så et geni? Amerikanske forskere (Simonton/Gardner) har forsøkt å gi svar. Et av dem er at såkalte geniale personer har et større antall koblinger av nerver mellom de ulike områdene av hjernen. Selv har Piet Hein fortalt om da han var forsøksperson ved et psykoligsk laboratorium og skulle gjengi alt han assosierte til roterende fargeskiver, som skiftet mønster og dermed ga forskjellige persepsjonsmuligheter. Han fylte ni sider med inntrykk og ble den «beste». Nummer to fylte bare syv. Han var psykiatrisk pasient og ble umiddelbart returnert til sykehuset. Forfatteren av flere enn 10 000 Gruk påpekte selv mange ganger at andre viktige resultater av hans arbeid var kommet i skyggen av de slagkraftige strofene med sine treffende vignettegninger. Piet Heins Gruk brukes fremdeles i mange sammenheng. Dronninger kan sitere dem utenat, det kunne også Mahatma Gandhi. Det er likevel rimelig å tro at etter hvert som multikunstnerens livsverk blir satt i perspektiv, så vil hans poesi, hans fremsynte og lynklare essays og hans tidstypiske design tre klarere frem. «Verdensdanskeren» vil bli stående som et geni og en legende, både i Danmark og i verden.