Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Pikante Stoltenberg-historier, men hvorfor?

En god roman, selv om det klusses til her og der med virkelighetsnære gnagsår.

UNØDVENDIG VIRKELIGHETSNÆRT: Bror Hagemann har skrevet en knakende god roman, men hvorfor trekker han inn medlemmer fra familien Stoltenberg? Det klusser det hele til, helt unødvendig, mener vår anmelder. Foto: Paal Audestad.
UNØDVENDIG VIRKELIGHETSNÆRT: Bror Hagemann har skrevet en knakende god roman, men hvorfor trekker han inn medlemmer fra familien Stoltenberg? Det klusser det hele til, helt unødvendig, mener vår anmelder. Foto: Paal Audestad. Vis mer

Hvorfor står kjæresten til Jens Stoltenberg naken foran speilet i Bror Hagemanns roman?

Et par legger ut på en dristig seilas over Skagerak, vel vitende om at dette skal bli avslutningen på deres mangeårige forhold. De har elsket hverandre til vanvidd, men nå er det kaldt og likegyldig mellom dem.

I kraftig uvær faller hun nesten over bord, og han oppdager til sin store overraskelse at han egentlig synes det er greit.

Trassig virkelighetsflukt

Tittelen «Det vidunderlige» spiller helt åpent på Ibsens «Et dukkehjem». Hovedpersonene møtes etter en oppsetning av stykket på Nationaltheatret.

Den berømmelige Nora har som kjent en forventning om at dette vidunderlige en gang skal inntre, uten at det er helt klart hva hun sikter til. Den suverene Ibsen lar begrepet forbli så abstrakt og flyktig at publikum kan fylle det med hva som helst. Noras forventninger til sin Helmer er likevel åpenbart forfeilede, og dermed blir «det vidunderlige» for henne ingen forløsning, bare en destruktiv illusjon som fører henne langt ut i løgn og bedrag, og til sist inn i en trassig virkelighetsflukt.

Hos Hagemann er det mindre klart hva det vidunderlige kan være, men den litterære påkallelsen blir hele tiden liggende og synge med i teksten.

Mennesker har lengsler etter forløsning, uansett hvor skakkjørte man er. Og det er mange forløsninger i boka.

Kvintett

De beste scenene er knyttet til seilaser i hardt vær og den sterke spenningen mellom jeg-personen og hans store kjærlighet Rebekka. Siste halvdel av boka, der kretsingen rundt en pedofil kordirigents mange alvorlige overgrep flettes sammen i et fåfengt detektivarbeid, er svært god og helt på høyden med de fire knappere, tidligere bøkene i «kvintetten». Hagemann skriver med kyndig hånd, noe mer ustøtt enn i de fire foregående, men det bærer godt. Det er i oppstarten av romanen det ikke svinger like bra.

Forfatteren har annonsert sin nye roman «Det vidunderlige» som konklusjonen på en kvintett, altså den siste av fem bøker i en serie. Handlingsmessig henger ikke bøkene på hverandre, men den overordnede tematikken rundt fortielser og overgrep speiles godt av de tilsynelatende løse trådene, som på en eller annen måte altså må henge sammen.

Når bøker lenkes sammen i serier, som i Elena Ferrantes «Napolikvartett», Knausgårds endeløse «Kamp-serie», Jon Fosses bebudete 7-romaners «septologi», eller Carl Frode Tillers tre innsirklinger, legges det sterke føringer på mottakerne. Kan vi egentlig mene noe om våre lesninger uten å begripe «helheten»? Når vi ikke klarer å plassere brikkene, oppstår en slags litterær slitasje. Og her gir dette en pussig virkning.

Uklar tåke

Romanens jeg-person virker å ligge tett inntil forfatteren, uten at det blir selvbiografi ut av det. Hagemann flimrer ut og inn av det nøkkelromanmessige, det virkelighetsromantiske, og skal man lese ham medhårs, fungerer dette som en lek, en serie små aha-opplevelser i den stadig uklarere tåka mellom fiksjon og fiksjon som truer med å innhylle hele det litterære feltet. Likevel behøver man ikke lese mothårs for å oppleve at dette svekker romanen litterært.

Forfatteren har vevet inn to større tråder det er vrient å forstå nødvendigheten av. Den ene handler om en dop-dynket heisatur til en meksikansk strand, med mye rør og heftig sex. Greit nok, men hva har det i akkurat denne boka å gjøre? Den andre tråden er det enda vanskeligere å forstå berettigelsen av, annet enn som et stoff som befant seg på et minnelager og nå måtte hentes ut før det størknet.

Her handler det om familien Stoltenbergs utagerende festkultur, der romanens jeg-person får delta. Han har et forhold til storesøsteren, som for anledningen kalles Kathinka. Hun er seksuelt frisinnet og knuller med alle. Kjæresten til Jens står naken foran speilet når hun hilser på jeg-personen. Og Jens synger falskt:

«Broren hennes, Jens, den framtidige toppolitikeren, hadde den uvanen å gå rundt og nynne, nærmest i ett sett hele dagen, på én og samme melodistubb, og aldri helt reint, eller engang i nærheten av reint, så det alene var til å bli sprø av.»

Videre får vi en nattlig skildring av pappa utenriks/forsvarsminister som sitter og konspirerer nattetid sammen med den kvinnelige statsministeren:

«Derimot var det to yngre regjeringskolleger, blant de største framtidshåpene på denne tida, statsministeren ville ha bort. [ …] Det dreide seg om en «Einar», som uten tvil var Førde, den 38 år gamle kirke- og undervisningsministeren mange anså som bevegelsens lyseste hode, og «Sissel», det ville si Rønbeck»

Litterært flyttesalg

Det er vanskelig å forstå hva dette har å gjøre i en ellers tett og god roman som handler om sterk slitasje i et sterkt forhold, med skygger fra en oppvekst med seksuelle overgrep og vold. Hva har dette med Stoltenberg-familien å gjøre? Ingenting, virker det som.

Forfatteren har satt disse scenene inn på en plass i boka som framstår som tilfeldig, og når det viser seg at disse scenene ikke har noen konsekvens, virker det som om de nettopp er der fordi forfatteren hadde dem på lager.

Når han nå skal avrunde sin «kvintett» med å sy sammen alle trådene, legger han kanskje inn også denne tråden for å tømme lageret. Den litterære bedriften skal formodentlig inn i nye lokaler, og nå arrangerer han et slags flyttesalg hvor «alt skal ut». Men hva skal leseren med dette?

Kanskje min sviktende lesning er feil. Kanskje forfatteren har ment dette som et litterært gjøgleri, en parodi på virkelighetslitteraturen som kan avspore oss fra å lete etter nøkler til den omfattende overgrepskulturen han har skildret gjennom de fem bøkene som kretser rundt en kordirigent på Gjøvik.

Det er her det klusser seg til for meg som leser. Overgrepene er alvorlige saker. Nakne stoltenbergere som ikke kan synge, og velkjent samrøre i politikken, er ikke av slikt kaliber.

Absolutt frihet

Trenden med veksling mellom sakprosaens krav til vederheftighet og skjønnlitteraturens absolutte frihet, fører til en plagsom litterær slitasje. Jeg vil ikke ha en masse udokumentert informasjon om folk vi alle kjenner, mer eller mindre personlig – informasjoner jeg ikke aner hva jeg skal bruke til.

Forfatteren skjuler sine hensikter bak et teppe av fiksjon, og tar ikke ansvaret for påstanden om konspirasjoner – en påstand som i seg selv ikke er noe kontroversiell. Det er allment kjent at Arbeiderpartiets høyrefløy ville begrense innflytelsen fra Reiulf Steen, Einar Førde og Sissel Rønbeck.

Når forfatteren plasserer sin jeg-person som vitne til den konspirative samtalen om dette, skaper han en forventning om at dette skal føre til noe. At det skal ha betydning for handlingen. Eller i det minste for jeg-personen selv. Men sånn blir det ikke.

Handlingen i boka er faktisk mye viktigere, og den driver seg selv framover med full kraft. Hagemann skriver engasjerende og velformulert, og utviklingen av forholdet til Rebekka i kretsingen rundt Gjøvik-mysteriene, er mer enn dyp nok til å holde romanen flytende. Dermed blir det desto mer irriterende at han har lagt inn en slik virkelighetslitterær stein i skoen. Den gir gnagsår.

Romanen er altså enten et eksempel på litterær selvskading, eller en avansert parodi som ikke trer helt gjennom. Uansett er det synd, for det romanen er, uten disse gnagsårene, er rett og slett god litteratur.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling