HELGEKOMMENTAREN: ​I H.C. Andersens kjente julefortelling om «Piken med svovelstikkene» møter vi en brutal urettferdighet. Den barføtte jenta tør ikke dra hjem til sin voldelige far uten å ha tjent inn noen kroner og selger derfor svovelstikker ute i vinterkulda. Mens vi koser oss med familie og venner, dør den lille jenta alene i vinternatta. Hadde noen åpnet døra og sluppet henne inn, ville hun overlevd.

Mye har skjedd siden H.C. Andersen skrev denne fortellingen i 1848. Norge likner ikke lenger på landet vi får beskrevet, hvor fattigdom var utbredt, barnekullene store, maten knapp og arbeidet umenneskelig hardt. Dessverre er fortsatt H.C. Andersens fortelling en presis beskrivelse av tingenes tilstand på verdensbasis.

Mens vi fyrer i peisen, koser oss med den gode julematen og venter på at den store haugen med gaver skal minske, lever omtrent 750 millioner mennesker i ekstrem fattigdom. Millioner av mennesker dør av sykdommer vi enkelt kunne ha forhindret.

Som piken med svovelstikkene lider og dør de fordi mange av oss ikke strekker ut en hjelpende hånd. Jeg har latt flere jenter dø «på trappa mi». Jeg hadde rett og slett ikke tatt innover meg de moralske forpliktelsene vi har til mennesker i andre land. Jentene var ikke på radaren min. De var tall i statistikken. Det var dødsfall og lidelse jeg ikke følte et personlig ansvar for. Nå mener jeg bestemt at vi bør gi, så lenge vi ikke må gi opp noe av tilsvarende moralsk viktighet.