Piker, hvin og sang

«One Direction 3D» er en film for de frelste. Men her og der anes interessante sosiale perspektiver.

FILM: Kjære One Direction-fan. I «One Direction 3D» får du følge guttene i bandet på turné, og svinge innom oppvekststedene deres. Du får se dem lekeslåss og gå i bar overkropp. Du får se konsertopptrinn med spesialeffekter og søte barnebilder. Utover dette tror jeg ikke en kritikers dom er så interessant. Jeg blir ikke lei meg om du slutter å lese nå.

Til forveksling
Kjære medfølgende forelder. «One Direction 3D» er en film for de frelste, full av flatterende nærbilder av fem ungpikeidoler og fremføringer av polerte poplåter som du ikke skal klandres for å forveksle.

Den forteller historien om guttene som ble plukket ut og satt sammen av «Idol»-general Simon Cowell etter en «X factor»-audition i 2010 og som senere ble fremelsket av fansen til å bli verdens i øyeblikket største boyband. De fem har en cocky selvtillit og gjør seg godt på en scene.

Men når kamera rettes mot dem og de må snakke for seg, fremstår de for det meste som impulsive og litt umodne gutter, vennlige nok, behagelig ukunstlede, men uten noe særlig å si om sin egen situasjon annet enn selvfølgeligheter.

Sosialt perspektiv
«One Direction 3D» er regissert av Morgan Spurlock, mannen bak samfunnskritiske prosjekter som «Super Size Me», og han klarer å finne små blanke felt i dette filmatiske fotoalbumet til å dytte inn noen sosiale betraktninger.

I korte glimt slipper han til musikkjournalister som peker på at noe av appellen til de fem er at de har noe litt farlig ved seg. De kommer nedenfra. Zayn, en av de fem, forteller om hvordan et gjennombrudd i tv-tevlinger som «X factor» er en arbeiderklassedrøm.

Vemodige foreldre lurer på hvordan sønnene vil takle det når eventyret er over, og spør seg om de har mistet de beste årene sammen med et barn som plutselig tilbringer all sin tid på turné. Og en purung fan viser seg å beskrive årsaken til dyrkelsen mest presist: «One Direction sier det vi vil høre, men som ingen av guttene på vår alder sier til oss».

I slike stunder er «One Direction 3D» fascinerende. Men så må vi, dessverre, tilbake til hovedpersonene.