Piker og autisme

FILM: «The Black Balloon» vant Krystallbjørnen for beste ungdomsfilm under årets filmfestival i Berlin.

Hvorvidt dette var et resultat av slett konkurranse, veit jeg ikke, men antakelig vant filmen fordi den tematiserer det å være femten år og ha en storebror som er autist. Slik sett kan filmen lett falle under betegnelsen «viktig». Det bortforklarer ikke at «The Black Balloon» sliter med å holde fokus og at historien som fortelles sannsynligvis hadde gjort seg bedre i bokform.

Lykken smiler

Vi møter tenåringen Thomas i det han og familien flytter inn i et nytt hus i en ny by. Moren er høygravid og faren jobber store deler av dagen. Det blir med andre ord opp til Thomas å underholde broren, som, vel, trenger oppmerksomhet. I tillegg forsøker han å innordne seg på en ny skole, der klassekameratene ikke akkurat veit hva empati er for noe. Lykken smiler likevel til unggutten, for plutselig står Jackie på døra.

Konstruert

Det ligger en god historie i bunnen her. Absolutt. Men regissøren burde fokusert mer kjærlighetshistorien og Thomas. I stedet blir det filmet gjentatte utbrudd, raserianfall og uprovoserte påfunn, noe som får fram det faktum at det kan være utfordrende å ha en pleietrengende i familien, men som også skaper en distanse til historien. Enkelte scener framstår også i overkant konstruerte.

God innsats

Hovedrolleinnehaveren gjør en god innsats. Det samme kan man si om Toni Collette, som spiller moren. Likevel er det Gemma Ward (Jackie) som stikker av med oppmerksomheten. Både på grunn av at hun er blant verdens best betalte supermodeller, men også fordi hun gir filmen sårt trengt balanse og varme.