VEIVALG: Ap-leder Jonas Gahr Støre i samtale med professor i økonomi Thomas Piketty i en paneldebatt i 2014. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
VEIVALG: Ap-leder Jonas Gahr Støre i samtale med professor i økonomi Thomas Piketty i en paneldebatt i 2014. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Ulikhet og globalisering:

Pikettys pikante problem

Har venstresida vendt de fattige ryggen gjennom globaliseringen? Problemet er at løsningen kan ligge i mer av det samme, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Fra sitt utkikkspunkt i Frankrike satte økonomen Thomas Piketty dagsorden da han i 2013 ga ut «Kapitalen i det 21. århundre». Kort fortalt viser den grundige boka at det er penger (kapital) som de siste 200 årene har økt mesti verdi, ikke arbeid eller produksjon.

Dermed fikk franskmannen hovedrollen i ulikhetsdebatten, om globalisering og økende økonomiske forskjeller. Kapitalen har ynglet gjennom friere internasjonal handel, samtidig som nasjonale myndigheter i mindre grad har vært i stand til å skape god fordeling.

Piketty har fått superstjernestatus. Her hjemme bekreftet gjennom et besøk på Skavlan, hvor han blant annet utfordret Norwegian-eier Bjørn Kjos med klassisk, tjukk aksent: «Aou (how) much is your wealth?»

Kjos lot ikke til å forstå spørsmålet, heller ikke da det ble gjentatt:

«Aaooou much is your wealth?»

Nå er Piketty tilbake i manesjen. Denne gangen med en slags oppfølger til bokprosjektet sitt. Han gjennomfører en større undersøkelse av velgerbevegelser, og har kommet med en foreløpig konklusjon: Venstresida har sviktet de fattige, og dermed også mistet dem.

Det lyder som musikk i manges ører her hjemme. Et intervju med Piketty ble trykket over tre sider i gårsdagens Klassekampen, med en tilhørende destillert og politisk tilpasset lederartikkel samme sted.

Pikettys forskning treffer en politisk nerve, som også verker i Norge. En av de store forskyvningene i den politiske debatten i Norge det siste året, er Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Fra å ha vært en politisk sovepute, sikret gjennom stor oppslutning blant flertallet på Stortinget, ble den i vinter for alvor utfordret.

Nasjonalforsamlingen skulle ta stilling til en tilsynelatende overkommelig sak, Norges deltakelse i ACER - et koordinerende organ i EU for handel med strøm. Plutselig var helvete løs. Arbeiderpartiet var nærmest delt på midten. Med ett ble det synlig at EU-debatten lever, også i Norge.

Med et svekket Arbeiderparti, som har vært venstresidas garantist for internasjonalt samarbeid og tilknytning til Europa, er Norge blitt likere resten av Europa. Der ligger Ap's søsterpartier med brukket rygg i land etter land. Den radikale venstresida og den radikale høyresida møtes i felles front mot elitene i sentrum av politikken, som tilhengere og motstandere av forpliktende internasjonalt samarbeid.

Eller som Piketty kaller dem: «globalister», og «nativister».

Sviket, slik Piketty analyserer det, ligger i at venstresida ikke lenger kjemper for de som pleide å stemme på dem - de lavt utdannede og lavt lønnede. Forskningen hans viser en klar tendens til at disse velgergruppene nå vender seg mot radikale høyresidepartier, som Nasjonal Front i Frankrike og republikanerne under Donald Trump i USA.

Alt vel, så langt.

Problemet oppstår når Piketty skal anbefale en løsning. Globalisering og forpliktende internasjonalt samarbeid er nemlig ikke et problem i seg selv. Heller ikke Piketty mener det.

Hvis vi ser på effektene av globaliseringen totalt sett, har den vært et ubetinget gode for menneskeheten. Statistikken viser at friere handel har bidratt til en økonomisk vekst som har løftet inntektene og kraftig bedret livsvilkårene for store deler av verdens befolkning. Fattige og middelklassen i utviklingsland, og rike i de industrialiserte land, er vinnerne. De relative taperne er middelklassen i industrialiserte land. Det vil si: de har ikke tapt, de har økt sin velstand mindre enn andre grupper.

Som en opplyst og opplest mann er Pikettys svar på dette selvsagt ikke å avvikle globaliseringen, men å forbedre den. Han vil ha tettere integrasjon i Europa, og foreslår et felles, europeisk skattesystem. Man kan ikke ha fri bevegelse av kapital, mennesker, varer og tjenester, uten samtidig å ha en felles skattepolitikk som omfordeler, sier han.

Henger den radikale, norske venstresida fortsatt med?

Ikke Klassekampens lederskribent, i alle fall. Avisa gir uttrykk for en holdning som antakelig er nokså representativ. Pikettys forslag til løsning skisseres kjapt som «en slags alleuropeisk velferdsstat, bygd på europeisk skatteinnkreving», før den avvises. Så kommer konklusjonen: :

«Det som uansett er klart er at en venstreside som ikke kan sørge for sosial utjevning, ikke er er liv laga på sikt».

Det er som man hører lufta sive ut av ballongen. Det illustrerer hvor glatt det går an å hoppe over helt sentrale elementer i denne viktige debatten om ulikhet og globalisering. Selvsagt må venstresida arbeide for sosial utjevning.

Det interessante er å spørre hvordan. Skal norsk venstreside være «globalister» eller «nativister»? Hvis de velger det siste, må de snarest finne seg et annet forbilde enn Thomas Piketty.