Pillegalskap

Sommeren 1987 ble Olaf Olsvik skilt. Han fikk søvnproblemer og oppsøkte legen. «Lett deprimert», sa mannen i hvit frakk og skrev ut en resept på det beroligende medikamentet Vival. 15 år senere var Olsvik tung narkoman og innlagt på psykiatrisk avdeling for fjerde gang. Olsvik hadde i utgangspunktet bare trengt hjelp i forbindelse med et samlivsbrudd. Men senere husket han knapt hvorfor han hadde tatt pillene, alt Olsvik satt igjen med var avhengigheten, og et behov for stadig flere piller. Altfor mange ender opp som Olsvik, som avhengig av medikamenter. I 2007 tygget mer enn 550 000 nordmenn beroligende, smertestillende eller søvnfremkallende piller. Det er mer enn noensinne. Og kanskje enda mer urovekkende: gjennomsnittsbrukeren inntok nesten 200 døgndoser i året. Også det mer enn noensinne. Og her ligger det største paradokset, fordi piller som Vival, Valium og Imovane anbefales bare brukt over en kort periode på to til fire uker, eller i «et begrenset tidsrom og fortrinnsvis i lave doser». Virkningen av langvarig bruk finnes meg bekjent ikke dokumentert.

I dag ville legen kanskje gitt en «lett deprimert» person innsovningstabletten Imovane, og i så fall ville den «lett deprimerte» være i selskap med mer enn 300 000 nordmenn. Imovane er et preparat som hevdes å være «snillere» enn for eksempel Vival, men er like fullt klassifisert som et narkotisk middel med mange bivirkninger og dokumenterte avhengighetsskapende effekter. 300 000 brukere er et forbausende høyt antall. Mer sjokkerende er det kanskje likevel at brukerne i gjennomsnitt inntar 168 døgndoser av medikamentet! Et overforbruk som står i grell kontrast til Felleskatalogens anbefalinger om at «behandlingen bør være så kortvarig som mulig, og bør normalt ikke vare mer enn 2-4 uker», og til nyere amerikansk forskning som viser at brukere av Imovane sover like dårlig som før etter seks ukers bruk. Etter seks måneders bruk er søvnen faktisk blitt dårligere! Så hva skyldes dette enorme overforbruket? Noe av forklaringen kan være at pasienter får utskrevet 100 tabletter av gangen, tilsvarende mer enn tre måneders forbruk. En annen forklaring er at pasientene får utskrevet nye resepter over telefonen. Kostnadseffektivt for legen, og tilsynelatende en kurant løsning for pasienten – på kort sikt. Spørsmålet er om, eller hvordan, dette kan forsvares ut fra medikamentets hensikt og virkning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Storforbrukere som Olaf Olsvik vil selvsagt dra snittet på døgndoser opp, men poenget er at svært mange nordmenn har et avhengighetsforhold til piller som de i beste fall bare skulle ha benyttet over en kort tidsperiode. Pillene inntas i årevis, og i mange tilfeller bare av én grunn: for å holde bivirkningene i sjakk. Konklusjonen i slike tilfeller må være at behandlingen har feilet, og at intensjonen om å behandle et menneske dessverre har gjort pasienten til en legemiddelavhengig – eller røft sagt: en narkoman. Det tok Olsvik 15 år å innse at han var narkoman. Olsvik shoppet resepter hos flere leger. Om lag 20 000 nordmenn gjør det samme i dag, og det er grunn til å anta at svært mange av disse har utviklet et avhengighetsforhold til pillene. Og hva gjøres egentlig for å stanse disse menneskene i jakten på flere piller enn kroppen kan tåle? En fersk rapport publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening viser at fastlegeordningen ikke har fått bukt med problemet. Annen forskning viser at fastlegene er mer tilbøyelige til å etterkomme krav om flere piller fra pasientene om disse ønsker å skifte lege. Myndighetene erkjenner selv at det er «en svakhet ved systemet» når pasienter oppsøker flere uavhengige leger for å få tilgang til store mengder vanedannende legemidler, men har fortsatt til gode å iverksette virkningsfulle tiltak for å motvirke denne svakheten.

Dagens regelverk og system for utlevering av legemidler er basert på en tillit til at leger ikke forskriver legemidler utover det medisinske behovet til den enkelte pasient, heter det fra offisielt hold. Tallenes tale er klar: den tilliten er det liten grunn til å ha. Den hjalp i hvert fall ikke Olsvik til å bli frisk. I lange perioder behøvde han ikke engang å shoppe rundt hos legene. Hans egen «fastlege» forskrev ti resepter av gangen, hver på 100 Paralgin forte, 100 Sobril og 120 Rohypnol. Olsvik betalte legen ekstra penger for dette, og lovet samtidig aldri å levere to resepter på samme apotek. Etter hvert innså han galskapen der han kjørte fra apotek til apotek i Vestfold for å hente ut pillene, men hva gjør ikke en som er avhengig? Olsvik gjorde i hvert fall alt som måtte til. Det hjalp heller ikke at en psykiatrisk sykepleier (med Olsviks aksept) etter hvert forsøkte å få ham «svartelistet» blant apotekene. Det var ikke mulig. Og til tross for at det skal være mulig å samkjøre brukeropplysningene gjennom apotekenes systemer, gjøres det fortsatt ikke. Til det finnes ingen politisk vilje. Ett apotek kan altså ikke se hvilken reseptbelagt medisin du har hentet ut på et annet apotek, og dette gjelder også for apotek innen samme kjede. Personvernet teller åpenbart mer enn å verne personer mot seg selv.

Det finnes i dag et reseptregister som viser bruken av blant annet vanedannende medikamenter. Dette er likevel ikke opprettet for å føre kontroll med den enkeltes legemiddelbruk eller med legenes forskrivning. Kanskje ville det vært en idé om man også benyttet det for å få bedre kontroll med så vel reseptavhengige leger som legemiddelavhengige pasienter? En undersøkelse foretatt av Den norske legeforening i 2006 viser at legene ikke har oversikt over hvor mange pasienter de regelmessig forskriver til, eller hvor mange B-preparater de forskriver per måned. I samme rapport fastslo Legeforeningen at det fantes et behov for folkeopplysning om legemiddelavhengighet og følgene av dette. Meg bekjent har en slik folkeopplysning ennå ikke funnet sted. Det later til å være på høy tid!

Nå vurderer helsemyndighetene å innføre et system som sikrer at behandlende lege til enhver tid har oversikt over sykdomshistorien til den enkelte, herunder hvilke medikamenter vedkommende har fått foreskrevet. Også det later til å være på høy tid! Det er ikke meningen å diskreditere mennesker som faktisk har behov for medisiner, men jeg har store problemer med å forstå at langt over en halv million nordmenn har behov for piller mot smerte, for å sove, roe seg ned eller dempe angsten. Eller at piller for den saks skyld har en saliggjørende effekt ved alle typer livskriser. Det er jo ikke sånn at sorg eller fortvilelse over et dødsfall, en skilsmisse eller et jobbtap forsvinner om man tar seg en pille. Og er det egentlig usunt å føle bitterhet, sorg eller ikke å få sove i forbindelse med større følelsesmessige påkjenninger? Olaf Olsvik er i dag helt pillefri. Han har fortsatt noen tøffe dager, men piller er ikke lenger løsningen. De var egentlig aldri det.

•Teksten er basert på boka «Rus og Rolex – historien om en narkoman i hvit snipp» som blir utgitt i disse dager.