Macro of background made from pills and capsules
Macro of background made from pills and capsulesVis mer

Pilletrilleboogie

Hjertesukk om psykiatri og medisiner

Meninger

Som åpent psykiker ender man gjerne i samtale om psyk. Det er vel omtrent som leger på fest tenker jeg. Alle har liksom et forhold til sin hjerne. Og siden jeg har skrevet litt om mestrings-strategier og kurs og viktigheten av jevn livsførsel og frisk luft og sunn mat ender man opp med interesserte folk som lurer på dette med håndtering av nedeperioder, viktigheten av rett fokus og å jobbe med vanskelige ting.

Men på det temaet kommer den uunngåelige setningen fra undertegnede: «Og så tar jeg sovepiller når jeg ikke får sove og en jevn dose av det legen min gir meg ».

«mhm» Mumles det. «Men jeg tror ikke på medisiner jeg.»

Dette er samtalen jeg deretter ikke har hver gang dette dukker opp. Den starter sånn her:

«Hva er det du ikke tror på da?»

«nei, jeg tror ikke på medisiner».

«Men medisiner eksisterer, jeg kan vise deg dem.»

«nei, jeg tror ikke på at man må medisinere alt mulig. Noen ting klarer man uten.»

«Jeg er helt enig, men noen ting må man jo medisinere. Ville du sluttet å ta insulin eller blodtrykksmedisin?»

«Nei, men det er annerledes, vi vet jo at de virker.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det er godt forskningsbelagt at sovepillene mine gjør at jeg sovner altså. Det samme gjelder resten av reseptene. Bra metastudier, og mer anekdotisk: jeg her et bedre liv nå. En del vanlige medisiner er det riktignok en debatt om, men der er det en vitenskapelig uenighet om effekt i forhold til placebo og riktig bruk. Der kommer det sikkert noen endringer. Som med alt annet.»

Der stopper det oftest. Ikke fordi jeg snakket om vitenskap og evidens og sånn, men fordi jeg nevnte at det virker FOR MEG, forøvrig antagelig det svakeste argumentet. Min egen sannhet. Alle har lov å tro det de vil. Det får folk av en viss type til å bli enig med det du sier nesten uansett.

I tillegg har jeg også fått servert et utvalg av følgende argumenter: Big Pharma jukser med forskning (ja, det gjør de, men dårlig metode, cherrypicking etc betyr ikke at ingen medisiner virker). Utvalgte argumenter fra amerikanske nettsider om amerikansk medisinsk praksis (Norske forhold er litt annerledes gitt). Og kronjuvelen: sekkebetegnelsen jeg har valgt å kalle «diverse alternativ-piss», fra at det er Monsanto som tuller med hodet mitt helt over til at psykiatrien er styrt av Arbeiderpartiet for å kontrollere befolkningen.

Eller at det ikke er meg. Det er samfunnet. Så fælt er det i et av verdens tryggeste og rikeste samfunn. Så hardt er presset helt på toppen av Maslows pyramide. Eller så burde samfunnet bare akseptert at folk ikke alltid er like A4.

Her avsløres en viss naivitet om hvor ille psykisk sykdom egentlig er. Når «litt annerledes» innebærer «så deprimert at jeg ikke dusjer eller går ut, ville angstanfall, og bittelitt psykose» er det ikke samfunnet. Det er meg.

Så langt har vi altså kommet at det i visse sirkler oppleves som et mindre stigma å stå frem som kronisk psykisk syk enn det er å innrømme at man får vitenskapelig basert effektiv behandling for den. Stå Frem - «Modig». Medisiner - mumling. Tidligere i år trendet emneknaggen #medicatedandmighty på twitter, som en slags motdemonstrasjon der folk stilte opp smilende med pilleglasset i selfiene.

Diskusjonen er jeg som sagt lei av, lei nok til at jeg ikke gidder lenger og jatter med til forslag om råkost eller yoga som alternativ. Jaha. Mhm. Det virker for meg.