Pin-up-feminisme

Har Christina Aguilera finni seg sjæl?

• Les ukas musikkanmeldelser her

CD: Det er ikke mye Britney igjen i Christina Aguilera. Da dama først dukket opp med (den riktignok popundervurderte) «Genie In A Bottle» i 1999, var hun like klorvaska, kvasijomfruelig og masseprodusert som sin blonde forgjenger. Men i motsetning til Britney kunne Christina synge som Janis, og tenåringsopprøret kom heldigvis i form av image- og lydbildeendringer - ikke ekteskap og realityshow. «Stripped» fikk riktignok bar navle -fobistiske tenåringsmødre til å skjelve i Birckenstockene sine, men plata var et solid stykke musikkhåndverk.

Selv om Christina var stygg i munnen, var hun pen i popen, og «Dirrty»-maset virket mer som en motreaksjon mot blondinehelvetet, enn et uttrykk for at hun hadde finni seg sjæl.

Funkrått

Det kan det derimot virke som om hun har gjort på dobbeltalbumet «Back To Basics». For selv om Christina er kjapt ute med å proklamere at hun er «Still Dirrty», har tøseriet denne gangen fått en elegant og pin-up-estetisk innpakning. «Back To Basics» referer ikke bare til at hun er blitt blondine igjen, men også til at hun har tatt et dypdykk ned i tjue-/tretti- og førtitallets musikkbank, samtidig som hun skjener innom moderne hiphop og R&B. På introen synger hun at plata er en hyllest til «the soul singers, blues figures (...) jazz makers and ground breakers», og den tidligere nevnte «Still Dirty» har fått et funkrått hiphop-møter-vaudeville -preg som minner om Blu Cantrell («Hit\'Em Up Style») og Lina («Playa No More»).

Visjon

«Still Dirty» er også interessant fordi den tydelig formulerer det som åpenbart er Christinas andre visjon ved «Back To Basics» - pin-up-feminismen. Eller, med andre ord, jeg-har-rett-til-å-gå-i-akkurat-det-jeg-vil -feminismen, som på et vis er blitt skummelt aktuell under sommerens voldtektsdebatt. På «Still Dirrty» tar hun for seg nettopp bar navle-fobien hun ble så utsatt for etter forrige plate: «Why is a woman\'s sexuality always under so much scrutiny? Why can\'t you do exactly as you please, without being called a mean thing?».

DJ Premier

PIN UP: «Tøseriet denne gangen fått en elegant og pin-up-estetisk innpakning», mener Dagbladets anmelder Sigrid Hvidsten om Christina Aguileras nye album. Foto: SONY BMG
PIN UP: «Tøseriet denne gangen fått en elegant og pin-up-estetisk innpakning», mener Dagbladets anmelder Sigrid Hvidsten om Christina Aguileras nye album. Foto: SONY BMG Vis mer

Store deler av «Back To basics» dreier seg også rundt Christinas liv som kvinne, enten det handler om business eller pleasure . Den feiende flotte og DJ Premier-produserte singelen «Ain\'t No Other Man» , og Billie Holiday-aktige «I Got Trouble» henter fram sjela til gamle soul- og blues-kvinnfolk. På samme måte er «Candy Man» en girlgroup-inspirert og nesten «Mambo No 5»-aktig frekkaslåt. Men det som svinger på den hovedsakelig DJ Premier- og Rich Harrison-produserte førsteplata, ender dessverre i Linda Perry-produsert sutregnåleri på andreplata. Riktignok har sistelåta «The Right Man» musikal-aktige kvaliteter, men den overskygges av pianopjuskete «Hurt» og Idol-klisjeete «Save Me From Myself» . Det hadde så absolutt holdt med bare ett album.

• Les ukas musikkanmeldelser her