Bjarte Samuelsen «Tilsynekomst» Aschehoug Modig, men ulidelig langsom debutroman om å skrive og fortelle.

BOK: Det er ikke lett å lese Bjarte Samuelsens debutbok, «Tilsynekomst». Romanen er tett og omstendelig, og fortelleren er såpass forstyrret at det er krevende å henge med, eller rettere sagt; å holde ut.Skrivesperre

Samuelsens mot oppveier imidlertid mye: Det skorter ikke på tolkningsmuligheter, og personene er skarpt og inntil det pinefullt troverdige meislet ut.

Karstens kone er borte. Han prøver å skrive om henne, om billedkunstneren Maria, men det butter: «Eg byrjar å presse blyanten mot papiret (...) eg pressar og pressar, venter på at noko må skje, venter på at ei skrift kan byrje å syne fram, ei skrift som veit kva ho vil seie. Ei skrift som har ordet i si makt og som ikkje tvilar på dei enkle tinga. Men ingenting hender, eg pressar og pressar, eg må ikkje gi meg, eg må halde fram med å presse, må eg seie til meg sjølv. Berre press på, seier eg.»

Først da Karsten møter noen snåle typer på puben forløses fortellingen om kona. Karsten blir Maria og serverer beretningen om maleriet som ikke lar seg male og ordene som er umulig å si.