Pinefulle historier

Modig, men ulidelig langsom debutroman om å skrive og fortelle.

Bjarte Samuelsen «Tilsynekomst» Aschehoug Modig, men ulidelig langsom debutroman om å skrive og fortelle.

BOK: Det er ikke lett å lese Bjarte Samuelsens debutbok, «Tilsynekomst». Romanen er tett og omstendelig, og fortelleren er såpass forstyrret at det er krevende å henge med, eller rettere sagt; å holde ut.Skrivesperre

Samuelsens mot oppveier imidlertid mye: Det skorter ikke på tolkningsmuligheter, og personene er skarpt og inntil det pinefullt troverdige meislet ut.

Karstens kone er borte. Han prøver å skrive om henne, om billedkunstneren Maria, men det butter: «Eg byrjar å presse blyanten mot papiret (...) eg pressar og pressar, venter på at noko må skje, venter på at ei skrift kan byrje å syne fram, ei skrift som veit kva ho vil seie. Ei skrift som har ordet i si makt og som ikkje tvilar på dei enkle tinga. Men ingenting hender, eg pressar og pressar, eg må ikkje gi meg, eg må halde fram med å presse, må eg seie til meg sjølv. Berre press på, seier eg.»

Først da Karsten møter noen snåle typer på puben forløses fortellingen om kona. Karsten blir Maria og serverer beretningen om maleriet som ikke lar seg male og ordene som er umulig å si.

Mens Karstens fortelling om egen forvirring og skrivesperre er merkelig og burlesk, enerverende og tidvis morsom, er Marias fortelling om ekteskapet og kunsten, sterk. Det er smertefullt å lese om hvordan hun holdes nede, hvordan hun baler med maleriet og med virkeligheten.Ute av verden

Forfatteren anskueliggjør særlig godt Marias opplevelse av å være utenfor seg selv, utenfor barnas liv, nærmest ute av verden.

Om hun er en faktisk eller litterær skikkelse i Karstens liv, avklares da heller ikke.Kvernende

Når romanen er en prøvelse, skyldes det Samuelsens stadige tilbakesteg og gjentakelser (som i sitatet). Han angriper samme øyeblikk gjentatte ganger og blir i situasjonene, lenge. Når teksten insisterer på denne kvernende bevegelsen og blir stående i stampe, forsvinner historien, og fortellingen blir lite tilgjengelig.

Samtidig er det ingen tvil om at Samuelsen skaper situasjoner og personer som ryster, gir innsikt og til og med morer. Han vet hva han gjør, han gjør bare litt mye av det. Han har følsomheten for historiene og menneskene, men stilen blir utmattende i lengden.