Pingler mot pirater

Er vi i ferd med å miste troverdigheten i håndhevelsen av suvereniteten i våre havområder?

NRKS BRENNPUNKT avslørte tirsdag at nok et fartøy hadde unnsluppet den norske kystvakten med mengder uregistrert fisk i lasten. Er vi i ferd med å miste troverdigheten i håndhevelse av suvereniteten i våre havområder?Internasjonale avtaler og Kystvaktloven gir den norske kystvakten inspeksjonsrett til alle fartøy som er lisensiert og opererer innenfor norsk økonomisk sone. Vanlig praksis er at fartøy som motsetter seg inspeksjon umiddelbart blir oppbrakt. Hvorfor skjedde ikke dette med «Plutonas»? Lastefartøyet var bare innom norsk økonomisk sone i knappe 2 timer. Skipperen utnyttet det faktum at engelsk farvann var et par steinkast unna, og den norske kystvakten rakk kanskje ikke å innhente tillatelser til en «skarp» reaksjon? Likevel kan jeg ikke dy meg for å tenke - hva hvis dette var i USAs økonomiske sone? Dersom den amerikanske kystvakten hadde mistanke om at sjørøvere med verdier til 20 millioner kroner var i ferd med å slippe unna, hva ville deres «standing order» ha vært? Hvilke maktmidler skal vi bruke mot fartøy som motsetter seg inspeksjon?

FISKERIDIREKTORATET og kystvakten kan dokumentere et årlig overfiske i Barentshavet på cirka hundre tusen tonn fisk. Så er det mørketallene. Kilder i kystvakten kan forteller at de har grunn til å tro at det reelle rovfisket er minst dobbelt så stort! I høst har russiske fiskere sittet rundt kafébord i Båtsfjord og Kirkenes og ledd seg skakke av norsk snillisme og hjelpeløshet i kjølevannet av Elektron-saken. «Hundre tusen tonn? Pøh! Vi henter opp fire hundre tusen tonn svartfisk», sier russerne til måpende norske yrkeskollegaer. Vi kan alltids håpe det bare er brautende skryt, fra russiske fiskere med litt for mye vodka innenbords. Dessverre er det all grunn til å tro at de er nærmere sannheten enn vi liker å tenke på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TRÅLERE FRA Russland og andre nasjoner kan trygt fortsette miljøkriminaliteten i de enorme havområdene i Russisk økonomisk sone, Gråsonen og Smutthavet. Sjansen for at fartøy og fangster blir kontrollert av russiske myndigheter er tilnærmet lik null. Norske fiskere må levere all fisk i Norge, før den eventuelt eksporteres videre. Et godt utbygd kontrollapparat basert på tilstedeværelse til havs og på land gjør at en på den måten har en rimelig god kontroll på hvilke kvantum som faktisk fanges. Russland har ingen slik bestemmelse. Trålerne derfra kan hente opp fisken og frakte den rett til markedet uten at den kontrolleres noe sted. Den russiske fiskerikontrollen er, ulik den norske, basert på «frivillighet, ærlighet og tillit». Hvor naiv går det an å bli? I en næring der milliardverdier står på spill og der den mektige russiske fiskemafiaen med forgreininger inn i de europeiske kjøpermarkedene driver en hensynsløs virksomhet er altså den russiske kontrollen basert på «tillit».

DEN NORSKE kystvakten følger 300 russiske trålere hver dag. Når en sammenliker det disse trålerne rapporterer til sine egne myndigheter, med det kystvakten finner om bord, er det ofte store misforhold. I praksis betyr det at fangsten skipperen oppgir til «kontrollmyndighetene» hjemme i Russland ofte er halvparten av den reelle fangsten de har om bord. Differensen er svartfisk for milliarder som føres på land på havnene i Europa. Russiske myndigheters bunnløse tillit til russiske trålrederiers ærlige hensikter gjør at Barentshavet ranes for verdier tilsvarende flere milliarder årlig. Det gjør at fiskeresursene i havet settes under et utilbørlig press og det gjør at internasjonale forhandlinger rundt totalkvoter til tider virker helt meningsløse.

INTERNASJONALE havforskere gir råd til myndighetene. Dette brukes som utgangspunkt i internasjonale forhandlinger om totalkvoten. De desidert viktigste forhandlingene er med Russland, deretter EU. For 2006 ble en enige om en totalkvote for norsk arktisk torsk på 471 000 tonn. Etter forskernes råd om økologisk forsvarlig uttak var dette en nedgang på 7000 tonn. Reduksjonen i vår andel av totalkvoten bæres av den minste og mest bærekraftige kystfiskebåt opp til de største trålerne. Men jeg undres; med et dokumentert overfiske på mer enn hundre tusen tonn, og store mørketall - er det ikke da litt puslete å forhandle frem en reduksjon på lusne 7000 tonn? Jeg tror på Gahr Støre og diplomatiske forhandlinger. Men er det eksempelvis realistisk å tro at en av verdens mest beryktede mafiavirksomhet - den russiske fiskemafiaen - bryr seg nevneverdig om diplomatiske kanaler? Tvert om har den alt å tjene på å oppholde norske byråkrater og politikere med et totalt grunnløst importforbud av norsk laks. Dette ser ut som tåkelegging. Slipper man bandittene unna av hensyn til storpolitikken, og lar den norske fiskeflåten bære tapene?

DEN PARTEN som slipper billigst unna i dette spillet er EU. Det er meg totalt ubegripelig at EU kan være bekjent av en politikk som oppmuntrer til rovfiske og juks. Ved å kontrollere all fangst som landes i sine havner kunne EU stoppet mye av denne virksomheten ved roten. Hvorfor lar vi EU få tilgang til tredjelandskvoter når de ikke klarer å somle seg til bedre kontroll? Vil de ikke? Nei, det er vel bedre å sørge for at alle kyr må få egen madrass.I Elektron- saken i høst fikk russiske myndigheter overlevert alle beviser fra norske myndigheter. Tirsdag 17. januar 2006, samtidig som Brennpunkt rullet over norske TV-skjermer, observerer kystvakten igjen notoriske Elektron. Tråleren har faktisk ikke kvoter i det hele tatt. Likevel ligger den og fisker i Gråsonen. Så mye for Russiske myndigheters «reaksjon».Andre lands lovgivning er det vanskelig å gjøre noe med. Men hva med oss selv? Fiskerlovgivningen kommer inn under forvaltningsloven. Den sterkeste reaksjonen ved overtredelser er bøtelegging. Er lovverket for tafatt? De som virkelig driver miljøkriminalitet har da penger til å betale bøtene. Hvorfor kan en ikke heller frata fartøyene konsesjonene? Det finnes nok av unge mennesker som vil inn i yrket, og kvoter er det jo tilnærmet umulig å få tak i.

DEN FEMTE august 1994 beordret forsvarsminister Jørgen Kosmo bruk av «kalde granater» for å stanse den islandske tråleren Hágangur II som motsatte seg inspeksjon mens den drev piratfiske i vernesonen ved Svalbard. Dette var første gang Kystvakten hadde skutt direkte mot et fartøy for å håndheve norsk fiskerlovgivning. Det blir neppe den siste. Mener vi alvor med ressursforvaltning og suverenitet har vi ikke råd til å være pinglete. Piratene i Barentshavet må stoppes!