Pink spriker

Pink ønsker å bli tatt på alvor etter at debutplata plasserte henne i kategorien for lette popberter og kulørte r&b-divaer. Hun lykkes ikke helt.

Pink opplevde betydelig suksess med sitt debutalbum «Can't Take Me Home» (2000). Men soundet på plata lå svært tett opp til TLCs «Fanmail», gitt ut året før. Begge skivene ble produsert av L.A. Reid og Babyface. For Pink var det ikke nok å få status som juniordiva i den glitrende r&b-eliten. Med sitt andre album, «Missundaztood» (gitt ut i USA 20. november i fjor, for lengst passert to millioner solgte), vil hun ha respekt. Pink har fått med seg sin heltinne fra 4 Non Blondes, Linda Perry, som låtskriver. Hun skriver selv alvorlige tekster om en vanskelig familiebakgrunn. Og hun har staket ut en musikalsk retning som inkluderer dansegulvvinneren «Get The Party Started» via den trynetøffe arenarockeren «18 Wheeler», den bekjennende songwriter-fortellingen «Dear Diary», hardrockflørten «Numb», den sørgelige r&b-balladen «Family Portrait», den trivelige gospelduetten «Misery» med Aerosmiths Steven Tyler, jentehiphoperen «Respect» og bluestunge «Lonely Girl».

Pink hadde problemer med å overbevise Linda Perry om at hun hadde dybde før de to innledet sitt omfattende samarbeid. Hun klarte å overbevise Perry, men sliter med undertegnede. Pinks sjangerhopping er overflatisk. Selv om plata har en overbyggende poptilnærming, klarer ikke Pink, Perry og lydsjef L.A. Reid å skape en helhet som overbeviser. Pink vil mye og synger tøft, men mangler en nerve som gir de bekjennende låtene verdi. Men i «18 Wheeler» har hun trolig en ny storhit.