Pinlig død

Operasaken ble utsatt på ubestemt tid seint i går kveld. 136 stortingsrepresentanter som var for å bygge en opera i Oslo, stemte hverandre til døde i siste akt.

Dermed sto Fremskrittspartiets 25 representanter alene igjen på scenen. De som ikke ville ha noe, vant både debatten og avstemmingen. Etterkrigstidas viktigste kultursak endte i ingen ting.

Da representantene kom ut fra salen etter avstemmingen fortsatte krangelen om hvem som hadde skylda, mens Carl I. Hagens unge drabanter i gledesrus spurte om hvem som styrer Norge?

Fra både regjeringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet hørtes dype sukk: Sånn er demokratiet!

Stortingets spill om operaen fulgte den oppsatte regiplanen. Ingen brøt ut av mønsteret. Regjeringspartiene og Høyre ville ikke være med på å stemme for et prinsippvedtak om å bygge en opera i Oslo, fordi de mente det var et fordekt forslag til fordel for Bjørvika-aletrnativet. Arbeiderpartiet og SV sa på sin side at regjeringspartiene og Høyre må ta hovedansvaret siden de stemte mot bygging av ny opera i Oslo.

Om dette har de kranglet i en uke, og tung prestisje gjorde at de ikke ville vike fra posisjonene. Et øyeblikk eller to i går ettermiddag så det ut som om noe kunne være på gang. Kristelig Folkepartis parlamentariske leder Einar Steensnæs og Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland møttes i all velvillighet, men samtalen førte ikke til noe. Seinere ble Steensnæs og Høyres leder Jan Petersen enige om å stå sammen resten av kvelden. Frontene var som før.

Ingen ting

Det er grunn til å spørre om hva vi sitter igjen med etter avstemningen? For først stemte et flertall på 136 representanter mot Fremskrittspartiets forslag om å skrinlegge alle planer om en opera i statlig regi.

Med andre ord: Stortinget vil ikke skrinlegge operaplaner.

Deretter stemte 89 representanter mot Ap og SVs forslag om å bygge en nasjonal opera i Oslo.

Og der står vi. Stortinget vil ikke skrinlegge planene og heller ikke bygge opera nå. Det blir i første omgang opp til regjeringen å tolke dette «ingen ting» og det naturlige vil være å se på dette som en nullstilling av saken, en nullstilling som gir grunnlag for å komme tilbake til Stortinget med nye forslag når tida er moden. Det kan med andre ord ligge an til en omkamp. Da bør flertallet stille seg så klokt at scenen ikke overlates til Fremskrittspartiet.

Frp-aksjon

I en periode dominerte fremskrittspartistene debatten. Carl I. Hagen sendte den ene etter den andre av sine gutter, pluss Siv Jensen, opp på talerstolen og alle snakket som etter samme manuskriptet: Vi vil ha sykehjem og ikke opera. De var totalt blottet for måtehold i sine gjentakelser for åpne TV-kameraer. Jan Simonsen hadde funnet ut at det for stavangerfolk er mer naturlig å reise til London for å oppleve opera enn å reise til Oslo, Siv Jensen snakket om operaprosjektet som forlystelse til mange milliarder, Vidar Kleppe la følelsesladd ut om landets trauste slitere og minstepensjonister i Oslo, mens Kystpartiets Steinar Bastesen benyttet anledningen til å minne om mangelen på gode kystkart, særlig rundt Svalbard.

De angrep talerstolen og stortingsflertallet som hissige skotske angripere mot det norske målet i fotball-VM, og erklærte at dette var et moralsk spørsmål om pengebruk: - Min samvittighet sier nei, sa Fremskrittspartiets fremste kulturpolitiske representant, Per Sandberg, og føyde for sikkerhets skyld til at en opera ville være som å spytte i folks moralbegreper.

Da måtte jeg ta en pause. Gå ut en tur: For mot samvittigheten er det lite å si, langt vanskeligere å argumentere mot.

Hvordan skal man forholde seg til sånt? Hvor skal man overhodet starte med opplysningsarbeidet?

- Vi har bare 25 representanter, understreket han, og vi styrer debatten, vi kan vinne, de 140 i flertall er blottlagt for hele det norske folk.

Det pinlige er at han har rett.

Uverdig demonstrasjon

Fremskrittspartistenes stormløp var en aksjon, en demonstrasjon - uverdig for Stortinget, svært likt slik det foregikk på studentmøtene i Chateau Neuf på begynnelsen av 1970-tallet. Men flertallet lot det skje. Det var få som sa dem imot, enda færre som med kulturpolitisk tyngde og retorisk kraft i moralspørsmål ga dem motstand. Inger Stolt-Nielsen fra Høyre bør imidlertid få en blomst for å ha gitt uttrykk for sin vrede over det hun var vitne til.

Debatten ble forstemmende. Partiene som var for opera lammet hverandre med sine gode viljer og lot fremskrittspartistene danse uhemmet.

For regjeringen ble dette enda et nederlag og det er grunn til å spørre hvor mange nederlag den vil tåle. Denne gangen måtte kulturministeren akseptere tap i en sak som hun selv har karakterisert som en av århundrets viktigste. Joda, vi har mindretallsstyre i dette landet, men består det av Carl I. Hagens hær, som ikke har andre våpen enn den enkleste demagogikk?

Sånn kan det ikke forsette!