«Pinlig, ekstremt pinlig»

Harald Zwarts «Lange flate ballær 2» byr på en ekstremt slank historie og store mengder avføring.

FILM: Motvillig innrømmer jeg det: Sarpsborg er en mindre by enn Fredrikstad. Byen har et slankere kulturtilbud, et dårligere fotballag, færre innbyggere og et aldri så lite mindreverdighetskompleks ovenfor naboene i vest. Det er faktisk så ille at enkelte sarpinger definerer seg som fredrikstadfolk når de reiser utenbys. Fredrikstad er liksom litt finere og litt lettere å plassere på kartet. Vel, etter å ha sett Fredrikstadfilmen «Lange flate ballær 2» har jeg aldri vært mer lykkelig over å kunne kalle meg sarping.

Smart markedsføring

Etter to relativt severdige Hollywood-produksjoner, lagde Harald Zwart i 2004 en reklamefilm for Telenor. Reklamefilmen handlet om seks norske landslagssupportere i sin beste form, som hadde kommet bort ifra hverandre på fotballstadion. Den ble raskt en hit og noe vi nordmenn lett identifiserte oss med. Litt som Grandiosapizzaen. Folkelig, er stikkordet.

Ideen til spillefilm ble klekket. Zwart samlet penger, manusforfatter og regissør, og på rekordtid ble filmen ferdigstilt. I mars i 2006 hadde «Lange flate ballær» norgespremiere. Filmen ble en enorm suksess og solgte i overkant av 260 000 kinobilletter landet over. I Østfold alene sprengte den alle tidligere rekorder. Grunnen var tredelt. Zwart inkluderte en rekke norske kjendiser i filmen, og fikk derfor store mengder mediedekning lang tid i forveien. «Kællæne» var allerede en kjent merkevare. Og - ikke minst - halve Fredrikstad kjente noen som spilte i filmen. I hvert fall kjente alle noen som kjente en som i hvert fall hadde en statistrolle. Markedsføringen gjorde seg med andre ord selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg ble det ferdige produktet tatt overraskende godt imot av enkelte filmkritikere. «Lange flate ballær» var et sjarmerende amatørprosjekt, som oste patriotisme og selvironi. Men når det er sagt, noen stor film var det virkelig ikke.

Zwart ved tømmene

Likevel - og ikke overraskende hvis man tenker økonomisk gevinst - oppfølgeren er et faktum. Denne gangen har Zwart selv tatt regien. Det synes. Håndverksmessig er dette atskillig sterkere. Zwarts actionscener, det være seg en motorsykkelferd over gangbrua til «Værste» eller en speedbåttur på Glomma, er imponerende. Historien er derimot av det ekstremt slanke slaget.

Pinlig, veldig pinlig

Igjen møter vi kara fra EdGarasjen. Denne gangen skal de på heimevernsøvelse. Samtidig er det en omfattende Nato-øvelse på gang utenfor Fredrikstad. Det viser seg at en amerikansk, topphemmelig ubåt har store problemer. Og den amerikanske admiralen - spilt av 80-tallsikonet Don Johnson - ser ingen annen utvei enn å be våre helter fra Fredrikstad om hjelp.

Med Norway malt over brystet går de til verks. Og hvis Zwart her forsøker seg på ironi, mislykkes han. I slow motion, en ballade på lydsporet, en halvnaken Fredrikstad-helt og et par barneøyne, skaper Harald Zwart det pinligste øyeblikket i norsk filmhistorie siden Aune Sands «Dis».

Sjokoladebæsj

Å sende en håndfull karer i sin beste alder på militær repetisjonsøvelse er et kjent grep i skandinavisk film. I 1962 tok et stjernespekket norsk skuespillerensemble turen i «Operasjon Løvsprett» og i 1979 gjorde den svenske «Repmånad» stor suksess på skandinaviske kinoer. Grunnen er enkel, alle har vi et forhold til militæret, og det er dermed enkelt å lage lavpannet komikk av. Men skal det bli vellykket, må manusforfatteren by på bedre vitser enn at en seng faller sammen på grunn av en overvektig kadett, eller at en fenrik spiser bæsj fra toalettet fordi han tror det er sjokolade. Ja, humornivået ligger der. Og ja, det er langt flere eksplisitte avføringsvitser i vente.

Halvnakne, kraftige menn med maling på brystet godtas til nød på en fotballtribune. Der har det sin sjarm og sin rolle. Men dommeren har blåst i fløyta. Det er på tide å ta på seg trøyene nå, guttær.