Pinlig mannsroman

Jan Erik Langangen uttalte nylig at hans nederlag både offentlig og privat forhåpentlig har styrket hans evne til å lede verdikommisjonen.

Da er det å håpe at han har kommet noe lenger enn hovedpersonen i Schjanders roman.

Schjander har nettopp spesialisert seg på skjebner lik Langangens, de som stiger høyt og faller dypt (og som ved Schjanders hjelp kommer styrket ut av det). Han holder lederkurs, har tidligere skrevet både fagbøker og romaner om emnet («Menn gråter ikke»), og er nå aktuell med to utgivelser, intervjusamlingen «Tett på 60 norske næringslivsledere» og «Mannsekspressen», som av forlaget anbefales lest samtidig.

I romanen, hvis tittel henspeiler på den buss mange menn tar, men som de bør hoppe av i tide, møter vi Jørgen Hvist, tidligere toppsjef som måtte gå på grunn av uhumskheter, nå eier av eget konsulentfirma og samboende med en yngre kone og hennes to barn. Hun er ikke helt trofast, han ikke helt til stede, pga presset på jobben der han skyves ut til fordel for yngre krefter, men også fordi han mange år tidligere mistet sin unge kone, et tap han aldri har «kjent på».

Med andre ord en fiksjonalisering av et typisk liv for en karrierist i overgangsalderen. Og nettopp det altfor typiske her ender i en type pedagogikk som gjør «Mannsekspressen» nokså umulig som roman. Ikke bare fordi Schjander stadig prøver seg på billedlige vendinger uten en altfor poetisk åre («Tankene kom i serier fra underbevisstheten»). Men mest av alt fordi budskapet her blir gitt oss med teskjeer, i dialoger så overtydelige at jeg blir målløs.

Direkte pinlig er Jørgens selverkjennelse, som kommer til ham etter en drøm der han møter sin avdøde kone som ber ham «bekrefte seg selv som et menneske uten begrensninger». Han forstår da at han har levd utenpå seg selv, og kommer til erkjennelser av typen «Å tørre å være svak kan også være en styrke» og «Respekt er et viktig ord».

Om våre toppledere får aha-opplevelser av slike visdomsord, som oser overhead og lederkurs, så ve oss arme lønnsmottakere.