MAKTSKIFTET: Erna Solberg (H), Siv Jensen (FRP), Knut Arild Hareide (KRF) og Trine Skei Grande (V) under partidebatten på Stortinget etter at resultatet av Stortingsvalget 2013 ble klart. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
MAKTSKIFTET: Erna Solberg (H), Siv Jensen (FRP), Knut Arild Hareide (KRF) og Trine Skei Grande (V) under partidebatten på Stortinget etter at resultatet av Stortingsvalget 2013 ble klart. Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer

Hovedleder: klima

Pinlig norsk klimapolitikk

Norge er best på klimapolitikk i teorien, eller oversatt til fotballspråket: best uten ball.

Meninger

Norge liker å tenke på seg selv som et foregangsland når det gjelder klimapolitikk. Vi har vært aktive bidragsytere for å få på plass internasjonale avtaler helt fra Gro Harlem Brundtland ledet FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, som lanserte begrepet «bærekraftig utvikling» og la fram sin rapport i 1987.

Nå som forhandlingene om neste års statsbudsjett står i stampe, og stridens kjerne er klimaspørsmålet, er det en god anledning for litt selvransakelse. Hvor mye bidrar vi egentlig selv for å redusere faren for ødeleggende klimaendringer?

En notis i Klassekampen denne uka fra det nylig avsluttede klimatoppmøtet i Marrakech er en god pekepinn på hvor vi står. Den norske delegasjonen skulle redegjøre for hvordan vi skulle nå 2020-målene, og til powerpoint-presentasjonen hadde de plukket ut Munchs «Skrik» som illustrasjon. Vi fikk kritikk av Kina som mente at vi ikke var i stand til å nå 2020-målene, en helt korrekt observasjon. I samme redegjørelse hadde Norge listet opp 20 tiltak som er iverksatt siden forrige rapportering i 2014, men for bare fire av disse var det kvantifisert hvilke kutt de ville innebære. Flere land lurte på hvorfor vi ikke kunne tallfeste hvor store utslippskutt vi ville klare innen 2030.

Dette høres ikke akkurat ut som noe foregangsland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det finnes grunner til at det har vært krevende å komme igang med raske utslippskutt i Norge. Vi har blant annet vannkraft og dermed allerede en ren energiproduksjon. Det internasjonale klimasamarbeidet som vi har vært med på å bygge opp, er likevel helt avhengig av at alle land bidrar. I Norge vokser utslippene. Paris-avtalen har som prinsipp at alle land skal melde inn egne ambisjoner, og Norge har gjennom EU forpliktet seg til 40 prosent utslippskutt innen 2030. De store kuttene må komme innen transport, landbruk og bygg og avfall. Likevel mangler det politisk vilje til å sette dette ut i livet. Norge er best på klimapolitikk i teorien, eller oversatt til fotballspråket: best uten ball.

Forhandlingene om statsbudsjettet er et godt eksempel på hvor lite Norge klarer å rikke seg. Fjorårets forhandlinger kom i havn takket være en avtale om at regjeringen denne høsten skulle få på plass et grønt skatteskifte som skulle gi «betydelig reduksjoner i klimautslippene». Regjeringens forslag var ikke i nærheten av å innfri, og innenfor den sektoren der kuttene må bli størst, transport, har regjeringen stilt et ultimatum som innebærer lettelser for bilistene. Det er på tide å innse det: Norge er blitt en internasjonal klima-sinke.