Pinlig og pent

Ingen sier «drit og dra» like søtt som Lily Allen.

CD: Den gode nyheten først: Lily Allen er akkurat den samme på plate som i sladrepressen. Hun slenger med leppa som om den var en brøytebil, hun utleverer familiens mørkeste hemmeligheter og hun peiser på med en ærlighet som ville fått selv «Vildandens» Gregers «sannhet for enhver pris» Werle til å rødme.

Synthsøt pop
På andreskiva «It?s not me, it?s you» er det nok en gang Lilys nærmeste (for ikke å snakke om henne selv), som får gjennomgå — men den Lily Allenske sounden har forandret seg betraktelig siden sist. Det er bare rester igjen av den erkebritiske og urbane singer/songwriter-stilen fra debuten «Allright, Still», en stil som har blitt kopiert til det grusjævligste av en generasjon Kate Nash-/Katy Perry-/Jamie T-er.

Den nye plata «It?s not me, it?s you» er derimot skiva Briskeby burde ha laget etter «Propaganda», en synthsøt og elegant popplate som spiller på spennet mellom uttrykk og innhold.

Utleverende
Tekstene er spekket med selvutleveringer, utdritinger og kjærlighetserklæringer, men lydbildet er preget av en kontrollert og kjølig intellektuell distanse. Førstesingelen «The Fear», som på flommende elektronisk Ladytron-vis er skivas beste spor, går rett i strupen på egen kjendisproblematikk. På «Not Fair» synger hun blidt og countryrytmisk om en fyr som ikke klarer (eller gidder) å gi henne orgasme, og refrenget på George Bush-hatlåten «Fuck You» består av et hoppetauhoppende «Fuck you, fuck you very much».

Den dårlige nyheten er derimot at det blir så til de grader stilistisk og smilehullsintellektuelt, at Lily i motsetning til å skille seg ut, i stedet ender opp som en slags Lily Vanilly.