Pinlig på gamle-hjemmet

Her har noen på forunderlig vis fått samlet et særdeles voksent stjernelag (Paul Newman, James Garner, Gene Hackman, Susan Sarandon, Stockard Channing!) til å være med på å lage en film som er direkte pinlig å se på kino.

Den skyldige kan være regissøren, Robert Benson, for han har selv skrevet denne suppa, som ifølge vaskeseddelen er et portrett av dagens Los Angeles med ingredienser som utpressing, mord, sex og moral. Jomen sa vi smør. En spenningsfilm, heter det, men dessverre blir dette aldri spennende. Det er derimot drepende forutsigelig. På toppen av alt annet er denne filmen utstyrt med en fortellerstemme (Newman), helt etter den gamle film noir-oppskriften. Hylende pretensiøst og absolutt foreldet. Det også.

Pinlig også når du aldri et sekund tror at Paul Newman, i en hvilken som helst pensjonisttilværelse, i hans framskredne alder, ville orke, eller gidde, å gjøre noen av de idiotiske tingene som hans politi- og privatdetektiv-pensjonist Larry Ross foretar seg. Dukker stadig opp på feil sted, blodferske lik overalt hvor han kommer. Akkurat slik som de ordentlige detektivene hadde det i gamle dager.

Det Robert Benson og ingen andre kanskje har tenkt på her, er at når du har navn som Newman og Hackman og Sarandon og Garner i en film, så venter publikum seg et eller annet trøkk. Når man blir skuffet, så blir man veldig skuffet. Veldig.

OK, Sarandon kan vi tilgi. Alt. Stockard Channing, også, gjerne for meg. Og Hackman sitter stort sett rolig og er dødssyk. Men de andre!