Pinlig sludder

Konstruert og klisjéaktig fra forfatter på tomgang.

BOK: «Jeg tvinges til å skrive,» skal 83 år gamle Doris Lessing ha uttalt. Og det er synd, for med sin siste roman står hun i fare for å sludre seg ut av sitt eget forfatterskap. Boka er en oppfølger av «Det femte barnet», om lille Ben, født inn i en pyntelig engelsk familie som halvape, en genetisk atavisme fra våre stamfedre.

Nå møter vi halvapen som attenåring: jaget fra sitt eget hjem, hårete og bredbeint, med en forkjærlighet for kjøtt og frukt. Han dreper duer sammen med katten og «parer seg med hunnen» når han treffer en hore som ikke tar betaling fordi hun besnæres av hans dyriske styrke. Men den forvillede halvapen er lettlurt. Han blir brukt som smugler av heroin, blir innesperret av slemme vitenskapsmenn til forskning og havner til slutt i fjellene der han finner helleristninger av våre forfedre som altså er «hans folk».

Sant å si forstår jeg overhodet ikke hva Lessing vil med denne boka - annet enn det noe meningsløse i å reflektere rundt hvordan en ape ville følt det om han ble tvunget til å være menneske. Og heller ikke her kommer vi nærmere enn at Ben snuser rundt etter kjøtt, dunker hodet i veggen og gliser når han blir redd.

Riktignok feier Lessing raskt over fattigdommen i Brasil, gale dyreforskere og stoffsmugling, og da via et utall bipersoner (som heroinsmugleren som har ti millioner i spillegjeld etter en kveld på byen, men får mange penger og kjøper seg en adelstittel). Men dette er så konstruert, klisjéaktig og dårlig integrert at det blir en parodi på en refusert røverroman. I tillegg forsterker hun svakhetene sine som forfatter ved å dra ut det skrale plottet med endeløse dialoger og overtydelige poeng.