Pinlig svak satsing

Både politikerne, universitetene, forskningsinstitusjonene og næringslivet har sviktet når det gjelder å investere i forskning som kunne lagt grunnlag for ny tenkning og industri innenfor elkraft i Norge, mener Ole-Martin Midtgård.

ELEKTRISITET ER energi i sin mest foredlede form. Den er ren og pen, og den brukes til (nesten) alt - fra å skape lys og varme, til å drive alle mulige slags husholdningsapparater og industrier, og til å holde hele det moderne samfunnet med alle sine datamaskiner og -systemer i gang. I USA ble elektrifiseringen kåret til forrige århundres største ingeniørbragd med tanke på dens betydning for menneskenes velvære. Dette foran biler, telekommunikasjon, datamaskiner og medisinsk teknologi (se www.greatachievements.org). Det er ikke urimelig å si at elektrisk energi er ryggraden i det moderne samfunnet.

MEN STORE DELER av verden har lite eller ingen tilgang på elektrisitet. Etter mitt skjønn må dette være en av de store utfordringene for dette århundre; tilgang på elektrisk energi er en forutsetning for økonomisk vekst, og henger derfor også sammen med løsningen av fattigdomsproblemet og demokratiutvikling. Skal fattige land bli rikere, må de elektrifiseres. Den globale bruken av elektrisk energi vil derfor bare fortsette å øke i årene som kommer. Også den industrialiserte verden kommer sannsynligvis til å fortsette å øke sitt elforbruk. Vi bruker mer el til våre hus, hytter, vår industri, vår stadig viktigere digitaliserte hverdag og vi ønsker mer elektrifisert transport i form av tog og elektriske biler, hvor drivstoffet kanskje blir hydrogen fremstilt ved hjelp av elektrisk energi.Problemet, og paradokset, er at mens elektrisiteten selv er ren, er dens produksjon dominert av fossilt brensel, spesielt kull. Elproduksjon står for om lag en tredjedel av verdens energibruk, og andelen er økende av grunnene nevnt over. Det er dermed faktisk større CO2-utslipp fra elproduksjon enn fra noen annen sektor, inkludert transport og industri.

ET ANNET PROBLEM er at de fossile ressursene blir brukt opp, i hvert fall hvis vi hever blikket og tenker på våre barn og barnebarn. Selv for kull, som man tror det fins to hundre års reserver for, vil man kunne oppleve sterkt økende priser som følge av den akselererende utvinningstakten. Vi har ganske enkelt ikke nok av de fossile ressursene for et litt lengre perspektiv, og selv om vi alle ønsker at Stoltenberg skal lande trygt på Mongstad, vil han neppe ha oppnådd noe særlig mer enn en kort utsettelse av den norske olje- og gassindustriens sikre død, og kanskje - dessverre - en utsettelse av det som kommer til å være en av de viktigste langsiktige løsningene på både ressurs- og utslippsproblemet, nemlig produksjon av elektrisitet fra fornybar energi.

NORGE ER INGEN pådriver på dette feltet heller. (Skal vi være ærlige, må vi jo innrømme at vi har hatt flaks med vannkraften, selv om det har vært en stor bragd å utnytte den på en fornuftig måte.) Beslutningstakerne i Norge synes å være sterkt preget av ideen om sentralisert elproduksjon i store kraftverk, noe som fører til at de ikke ser andre løsninger på energisiden enn å bruke gass, kull (absurd nok), og nå sist - thorium. Det er ikke noe galt med paradigmet om sentralisert elkraftproduksjon, men dette tankesettet har en over hundre år gammel teknisk begrunnelse som ikke lengre er gyldig på grunn av teknologiutvikling som har skjedd i mellomtiden. Derfor arbeider resten av verden nå også intenst med ideen om lokal og småskala elkraftproduksjon (paradigmet om distribuert generering), noe som gjør at fornybare energikilder som sol, vind og biobrensel blir mer attraktive. EU regner med at mange av fremtidens bygg vil være selvforsynt med både varme og elektrisk energi, blant annet produsert fra solceller. Norge er i liten grad med i denne utviklingen.

JEG VIL IKKE bare skylde på politikerne; også universitetene, forskningsinstitusjonene og næringslivet har sviktet. Når fremtidens elektriske energisystemer skal utvikles, må sluttproduktet - altså den elektriske energien - også være i fokus, ikke bare energikildene. Men siden elektrisk energi blir tatt som en selvfølge i Norge, skjer det minimalt med tenkning rundt hvordan elforsyningen kan videreutvikles ved å ta i bruk distribuerte, fornybare energikilder, kombinert med innovative elektrotekniske løsninger.Ved gamle NTH kunne man bli sivilingeniør i elkraftteknikk, men ved overgangen til NTNU ble dette utvannet til det diffuse «energi og miljø». Tilsynelatende var kanskje dette å ta miljø på alvor, men alle som kjenner innholdet, vet at dette var lite mer enn et (ikke helt vellykket) grep for å forsøke å tiltrekke seg studenter. Samtidig oppnådde man å usynliggjøre den elektriske energiteknikkens selvstendige identitet. Dette hadde kanskje ikke vært så alvorlig hvis man hadde hatt konkurrerende miljøer i Norge. Men det har vi ikke. Vårt flaggskip innenfor høyere utdanning - Universitetet i Oslo - er temmelig fraværende på teknologi generelt, og har i hvert fall aldri vært opptatt av forrige århundres største ingeniørbragd.Mens ABB, ledet av Kjell Almskog - under dekke av å levere såkalt gode resultater til morselskapet i Sveits - effektivt bygde ned store deler av den elektrotekniske industrien i Norge på 1990-tallet, hørte man knapt et pip av protester fra energiverkene. Og hvor mye av vannkraftoverskuddene har egentlig blitt investert i forskning som kunne lagt grunnlag for ny tenkning og industri innenfor elkraft i Norge? Svaret er: pinlig lite.

TILGANG TIL ELEKTRISK energi bør være en rett for alle mennesker fordi dette er en forutsetning for å kunne delta i det globaliserte, digitaliserte moderne samfunn - og dermed også en forutsetning for utbredelsen av demokrati og utryddelsen av fattigdom. Utviklingen går da også i den retning. Men skal dette skje på en forsvarlig og bærekraftig måte, må elektrisiteten bli produsert - i størst mulig grad - fra fornybar energi.Norge kunne med sine naturgitte forutsetninger ha gått i bresjen for løsninger som er bærekraftige på lang sikt; det vil si at løsningene både adresserer utslippsproblemet og energiproblemet. I så måte er den såkalte månelandingen et blindspor. Jeg synes det er bakstreversk at vi, som hadde en elforsyning basert nesten utelukkende på fornybar energi, plutselig skal begynne å bygge gasskraftverk i stor stil. Våre myndigheter burde heller ha hatt som krav at vi også i fremtiden skal ha en fornybar elforsyning. Man kunne rett og slett bare ha bestemt seg for det. Vi har nemlig så utrolig stor tilgang på fornybar energi utenom vannkraft. Vi kan utnytte vind og sol, bioenergi, bølger og tidevann, for å nevne noe. Et krav om fornybar elforsyning ville dessuten medføre utvikling av ny industri i Norge, blant annet innenfor vindkraft. På den måten kunne vi få noe å leve av også etter oljen, og vi kunne være med i utformingen av fremtidens bærekraftige, elektrifiserte verdenssamfunn.