ELEKTRISITET ER energi i sin mest foredlede form. Den er ren og pen, og den brukes til (nesten) alt - fra å skape lys og varme, til å drive alle mulige slags husholdningsapparater og industrier, og til å holde hele det moderne samfunnet med alle sine datamaskiner og -systemer i gang. I USA ble elektrifiseringen kåret til forrige århundres største ingeniørbragd med tanke på dens betydning for menneskenes velvære. Dette foran biler, telekommunikasjon, datamaskiner og medisinsk teknologi (se www.greatachievements.org). Det er ikke urimelig å si at elektrisk energi er ryggraden i det moderne samfunnet.

MEN STORE DELER av verden har lite eller ingen tilgang på elektrisitet. Etter mitt skjønn må dette være en av de store utfordringene for dette århundre; tilgang på elektrisk energi er en forutsetning for økonomisk vekst, og henger derfor også sammen med løsningen av fattigdomsproblemet og demokratiutvikling. Skal fattige land bli rikere, må de elektrifiseres. Den globale bruken av elektrisk energi vil derfor bare fortsette å øke i årene som kommer. Også den industrialiserte verden kommer sannsynligvis til å fortsette å øke sitt elforbruk. Vi bruker mer el til våre hus, hytter, vår industri, vår stadig viktigere digitaliserte hverdag og vi ønsker mer elektrifisert transport i form av tog og elektriske biler, hvor drivstoffet kanskje blir hydrogen fremstilt ved hjelp av elektrisk energi.Problemet, og paradokset, er at mens elektrisiteten selv er ren, er dens produksjon dominert av fossilt brensel, spesielt kull. Elproduksjon står for om lag en tredjedel av verdens energibruk, og andelen er økende av grunnene nevnt over. Det er dermed faktisk større CO2-utslipp fra elproduksjon enn fra noen annen sektor, inkludert transport og industri.