Pinlige betroelser

Det betenkelige med Mobergs privatbiografiske refleksjoner rundt Simone de Beauvoir, er de noe spekulative slutningene hun trekker fra filosofiske standpunkt til Klara Klok-klisjeer. Som at når Beauvoir gikk inn for en tvetydighetens moral, middel framfor mål, så er det fordi kvinner - i motsetning til menn - lever i nuet. Det stemmer jo ikke engang.

Billedkunstneren og forfatteren Åsa Mobergs «Simone og jeg» inngår i en stadig mer populær sjanger, der biografen blander sitt eget liv og betroelser med materiale og spekulasjoner rundt den biograferte. Og det er ikke tvil om at Moberg kan sin Simone. Her er både biografisk materiale, en slags litteraturhistorisk gjennomgang av hennes bøker, refleksjoner rundt «Det annet kjønn» og ikke minst rundt brev mellom Simone og Sartre. Disse utkom etter Beauvoirs død og skapte furore blant annet fordi de avslørte at bak parets «pakt», som skulle innebære likeverd og den totale ærlighet, så lå sjalusi, løgner og depresjoner. De avdekket også det Beauvoir hele sitt liv benektet, at hun hadde erotiske forhold til kvinner, filosofistudiner som hun delte med Sartre. De viste også at i 1940 var det samfunnsengasjerte paret mest opptatt av praktisk å løse hvem som skulle ligge med hvem når Sartre var på permisjon (han fikk ikke bli med i motstandsbevegelsen fordi han var for pratsom).

Mobergs tese er at pakten mellom de to var et forhold som passet Sartre utmerket, og som Simone - utifra en slags stolthet eller skamfølelse - lot som om hun selv ønsket.

Paralleller

Og det er her Moberg ser paralleller til sitt eget liv. Selv traff hun sin sytten år eldre ekteman Tor-Ivan da hun var seksten, hun debuterte som skribent da hun var tjue, og gjennom deres lange ekteskap var det Tor-Ivan som rettledet (bestemte) når hun skrev, en avhengighet hun ikke våget innrømme. Moberg ser andre paralleller - liksom Simone hadde også hun et dårlig forhold til sin mor, og liksom Sartre var Tor-Ivan en slett elsker.

«Å snakke offentlig om alt», det er Mobergs form for feminisme. Boka er da også fylt av spekulasjoner over når Sartre og Simone sluttet å ligge sammen (herom strides de lærde), antakelser om at Simone fikk sin første orgasme sammen med en kvinne (også gjenstand for feministisk forskning). Vi får rg ta del i når Moberg selv fikk sin første orgasme - og at hennes mor som liten ble innlagt for å helbredes for onani. Videre er her en slags filosofisk diskusjon over forskjellen mellom klitoris- og vaginalorgasme, og stadig bruk av begreper som «den grå mannskulturen» og påstander om at «mens mennene vier seg til det kommende eller det svunne, må kvinnene etter beste evne se til at menneskeheten overlever nuet». Og hele tida dette selvfølgelige ideologiske utgangspunktet om at vi kvinner er undertrykt og menn er undertrykkere.

Syntese

Bortsett fra de mange betente betroelser og pinlig dyneløfting, er det kanskje nettopp språket her som virker så utdatert og som gjør at visse syttitallsfeminister føler seg sveket av den yngre generasjon. Tesen om at vi kvinner ved vår blotte væren, nærhet til kroppen og glimrende intellekt, utgjør foreningen av kjød og ånd - en syntese som nektes oss av menn. Blant annet hevder Moberg at Beauvoir var en større filosof enn Sartre, men undertrykket dette for å tekkes ham.

Og under det hele ligger påstanden om at «Det politiske livets mangel på bakkekontakt har alltid plaget kvinner mer enn menn». Med andre ord, om bare kvinner fikk styre verden, så... Erfaringer har vist det motsatte - og kanskje var det en grunn til at Beauvoir nesten til sin død benektet at hun var feminist.