IKKE SÅ ENKELT: Kulturminister Thorhild Widvey ber filmbransjen ta risiko. Men det spørs om private investorer vil være med på risikofylte prosjekter, når staten kutter bevilgningene. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
IKKE SÅ ENKELT: Kulturminister Thorhild Widvey ber filmbransjen ta risiko. Men det spørs om private investorer vil være med på risikofylte prosjekter, når staten kutter bevilgningene. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Pinnsvin og krigshelter

Kulturministeren ber norsk filmbransje ta risikoer, men vil ikke betale for dem. Da spørs det om noen andre vil.

Kommentar

Hun kom til sine egne, men de kjente henne ikke. Kulturminister Thorhild Widvey åpnet mandag Filmfestivalen i Tromsø, og talte til en skeptisk bransje som i desember fikk beskjed om at den nye regjeringen kutter 32 millioner i filmstøtte. Ingen stor sak, ifølge Widvey, for historiene er det jo filmfolket, ikke staten, som skal komme opp med. «Til syvende og sist er det dere som bestemmer, og det er uavhengig av hvor pengene kommer fra», sa Widvey. Hun la til at det kunne være risikabelt for produsentene å satse penger på smale filmer, men at «risikoen bør de likevel ta».

I disse linjene ligger det et piggete paradoks. For hvem skal betale for det risikable prosjektet til det lille produksjonsselskapet? Originale, ambisiøse kvalitetsfilmer på norsk lønner seg per definisjon ikke. Og det er ikke slik at det står private sponsorer klare med åpen pengesekk og fyllepenn til navnetrekket når staten skjærer ned på tilskuddene. Private midler sjenkes med en forventning om å få noe igjen - enten direkte, økonomisk, eller indirekte, for eksempel som PR for en by eller en kommune. Det legger føringer og forventninger på prosessen, og vil, selvfølgelig, først og fremst komme de trygge, brede filmene til gode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Widvey nevnte Felleskjøpets sponsing av «Jul i Flåklypa» som et eksempel på forbilledlig alternativ finansiering. Men «Jul i Flåklypa», forøvrig en trivelig barnefilm, er det nærmeste filmåret 2013 kom en forhåndsbestilt suksess. Det gis ingen stjerner i boken til den som klare å spå at en bredt markedsført familiefilm som tilfeldigvis er en oppdatering av et kongerikets mest elskede oppdiktede univers, ville klare å finne økonomiske samarbeidspartnere utenfor det offentlige. Samtidig nøler både investorer og publikum i møte med det uprøvde og ukjente. Dersom nye fortellinger skal kunne spire frem i filmfloraen, kan de ikke være avhengige av disse to trygghetsnarkomane gruppene.

Kreativt arbeid vil alltid være risikosport. Verken enkeltpersonen eller gruppen som får en idé de blir hekta på, eller produsenten eller utgiveren som satser på dem, kan vite sikkert hvem eller hvor mange de vil klare å treffe. Som Yngve Sæther, produsent for blant annet «Oslo 31. august» og «Som du ser meg», har påpekt, trenger norsk filmbransje muligheter til å eksperimentere og kanskje lykkes, kanskje feile, for å kunne bli en virkelig filmnasjon. I en kunstform som film er disse mulighetene dyre, og nå snevres de inn.

Det er positivt at norske produsenter finner private samarbeidspartnere. Det er hyggelig at de store, samlende fortellingene i norsk populærkultur får ny drakt og presenteres for nye generasjoner. Men dette må være et supplement, ikke en erstatning, for en muskuløs konsulentordning. Hvis ikke, kan vi risikere å bli sittende og fortelle de samme historiene, om krigshelter og pinnsvin, igjen og igjen.