Pinocchio går igjen

For dem som aldri har glemt Disneys «Pinocchio», vil Steve Barrons nyinnspilling med levende mennesker være en blek etterlikning. Men tredokka vil nok fortsatt more de små.

Carlo Collodis roman er jo et eventyr av det gode, gamle slaget, hvor alt umælende får liv og snakker, med skikkelige kjeltringer og elskelige, akk så fattige helter, med god moral om å være sann og forlite seg på kjærligheten i sitt hjerte. Og her snakker altså samtlige norsk.

Barron har plassert dokkemakeren Geppetto (Martin Landau) i pittoreske omgivelser, hvor han en dag skaper sitt mesterverk - tregutten Pinocchio. Han våkner straks til dåd. Nesa vokser når han lyger, med fynd og klem skaper han røre i landsbyen. Pinocchio vil kort sagt være en vanlig gutt. Som kjent må han igjennom en serie prøvelser, før det kommer så langt.

Det er Jim Hensons berømte Creature Shop som står for dataanimasjonen. Ingen enkel sak å kreere et naturlig samspill mellom levende mennesker og høyst kunstige dokker og dyr. Iblant ser da Pinocchio også ut som var han klistret inn i bildene. Gresshoppen og følgesvennen Pepe rammes spesielt av problemene, opplagt et datafenomen på besøk i fortida. (Collodis roman er fra 1883.) Gresshoppen har for øvrig fått stemme av Harald Heide Steen jr., som gjør en utmerket jobb.

Når det er sagt, byr den gamle historien fortsatt på sprell og fantasi nok til å underholde de minste i målgruppa. Antakelig er den for uspennende for de litt større.

Som så ofte ellers: Boka er bedre. Og Disney-klassikeren fra 1940 utvilsomt mer fortryllende.