Pinsebevegelsens søskenbarn

NEW AGE: Jeg føler dyp uro når prinsessen er blitt okkultismens høye beskytter i Norge.

HEVDER HUN SNAKKER MED DE DØDE: Prinsesse Märtha Louise og partner Elisabeth Samnøy på Alternativmessen på Lillestrøm i fjor. Pinsereligionen og New Age står hverandre svært nær mentalt og tankemessig, skriver Levi Fragell.Foto: Stian Lysberg Solum/Scanpix
HEVDER HUN SNAKKER MED DE DØDE: Prinsesse Märtha Louise og partner Elisabeth Samnøy på Alternativmessen på Lillestrøm i fjor. Pinsereligionen og New Age står hverandre svært nær mentalt og tankemessig, skriver Levi Fragell.Foto: Stian Lysberg Solum/ScanpixVis mer

|||PRINSESSE MÄRTHA LOUISE gir meg angst, skrev jeg i Dagbladet høsten 2009, og fikk dårlig samvittighet allerede mens jeg satte disse ordene på papiret. For selv om jeg er republikaner, har jeg sympati for kongefamilien, som jeg oppfatter som modige og empatiske mennesker. Og det er vanskeligere for prinsesser enn for deres gemaler å benytte seg av tilsvarsretten når de angripes med sterke ord i pressen.

Angst er et sterkt ord. Men det er faktisk sant. Jeg føler dyp uro når prinsessen er blitt okkultismens høye beskytter i Norge, ved ikke bare å bekjenne sin tro på paranormale evner, engler og overnaturlige krefter, men ved aktivt å utbre denne troen med støtte i sin spesielle status. At hun nå også går god for samtaler med avdøde, altså spiritistiske seanser, gjør ikke bekymringen mindre.

MEN ER DET «verre» å snakke med avdøde enn med Jesus? Neppe — i vitenskapelig forstand. Men de store og seriøse kristne kirker har tatt inn over seg at opplysning og fornuft er til menneskehetens beste, og baserer seg mer på sine skrifter og deres fortolkninger enn på spirituelle manifestasjoner. Det er pinsebevegelsen og karismatiske grupper som opererer med profetier, åpenbaringer, lysfenomener og ut av kroppen-opplevelser. TV-pastor Egil Svartdahl kommenterer den nyreligiøse bølgen i Vårt Land ved å si at det er «fint at folk våkner opp av materialismen og gjenoppdager våre åndelige behov.» Han er «redd for at mye av vår kristendom kan virke for rasjonell og kanskje av og til for snusfornuftig i møte med nyreligiøsiteten. Vi må bli venn med det åndelige og spiritualistiske i vår tro og praksis,» sier han. (15. januar).

Selvsagt har min bekymring sammenheng med egne opplevelser i det kristne miljø både Egil Svartdahl og jeg kjenner fra barndommen av. Vi er begge predikantsønner og oppvokst med engler, ånder, meddelelser fra det hinsidige og andre typer av okkulte fenomener. At pinsereligionen og New Age står hverandre svært nær mentalt og tankemessig, er innlysende for folk med vår bakgrunn.

DEN SOM FØRST legitimerte og alminneliggjorde New Age-religionen i Norge var den banebrytende og feirede miljøverngründeren Erik Dammann. Hans bok «Bak tid og rom» ble en av 80-årenes viktigste bøker, kanskje den viktigste. I denne boken forsøker Dammann å bevise Guds eksistens — eller eksistensen av en åndsmakt bak tid og rom. Han prøver ved henvisning til vitenskapelige kilder å dokumentere at den såkalte åndsdimensjonen har brutt naturlovene. Dermed blir åndstroen (gudstroen) ikke bare akseptabel for den som godtar bevisene, den blir obligatorisk.

På samme vis vant Aril Edvardsen sine tilhengere ved å trykke fotografier av mennesker som kastet krykkene etter forbønn og håndspåleggelse. Han kalte dette Troens Bevis. Ingen kan la være å tro på det man oppfatter som bevist. Erik Dammann hevder i sin bok at engelskmannen Mattew Manning helbredet kreft ved sine psykiske evner, og at dette var dokumentert «hinsides tvil».

Det som ellers er anført som dokumentasjon for psykisk arkeologi, poltergeister og tankeoverføring gjør denne boken til et enestående eksempel på forførelsens kunst — utført av en av de dyktigste kommunikatorene vi har hatt her til lands. Dammann går ikke av veien for å fortelle historier som går folkeeventyrene en høy gang, som for eksempel episoder fra helbrederen Mattew Mannings barndom ved den kjente Oakham kostskole. Her opplevde skolens husmor at «det begynte å regne småstein og glassbiter fra taket for å havne i kaffekoppene» når Manning var til stede. Plutselig dukket det opp kniver med benskaft som var «gule av elde» og som «kom farende gjennom luften».

HVIS VÅRT vitenskapelige miljø hadde tatt Erik Dammann på alvor på 80-tallet, og innsett faren i den forførelse som truet, kunne vi kanskje ha sett noe kortere køer av søkende mennesker hos dagens eksperter på aura-rens, chakra, astrologi, krystaller og kanalisering. Muligens kunne vi også ha sluppet helseministre som ringte til fjernhelbredere når småbarn fikk kolikk.

Professor i religionsvitenskap, Anne Stensvold, har så vidt jeg kan forstå rett når hun sier: «Nyreligiøsitet er vår nye form for folkereligion. Du finner de merkeligste kombinasjoner av trosforestillinger.» (Vårt Land 15. januar). Noen av oss kjenner så altfor godt noen av disse forestillingene, og deres basis i en irrasjonell virkelighetsforståelse — ofte basert på påstander om fakta og bevis.   

Den senere tids kritiske utspill fra religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal og biologen Kristian Gundersen gir dog et håp om at nyreligiøse påstander også på faglig hold vil bli vurdert etter vanlige normer for sannhet og redelighet, enten det gjelder snåsamenn eller prinsesser.

NÅR JEG KALLER New Age for pinsebevegelsens søskenbarn, mener jeg ikke å utelukke andre fra dette genetiske fellesskapet. Antroposofien er åpenbart enda nærmere beslektet og kan gjerne kalles en eldre onkel, selv om den nå er svak til bens og ikke opptrer så gjerne i familiesammenkomstene. Men når det kommer til bisarre trosforestillinger har denne grenen av «åndsvitenskapen» vært med på å rydde grunn for mye av det som i dag gror friskt i det professor Stensvold kaller vår nye folkereligion.