Pionerjournalist

Tredje bind i «Buru-kvartetten» om Indonesias frigjøring fra kolonimakten.

BOK: Det er en gedigen vev, voldsom og detaljert, om en nasjons tilblivelse som stilles til skue i «Buru-kvartetten». Den indonesiske forfatteren Pramoeda Ananta Toers firebindsverk er inspirert av livet til en virkelig person, journalistpioneren Tirto Adi Suryo.

I romanverket heter han Minke, er innfødt javaneser av adelsslekt som alt fra gymnasiedagene bryner seg mot kolonimakten i daværende Nederlandsk India.

Oppvåkning

«Buru-kvartetten», som handler om Indonesias nasjonale oppvåkning i perioden 1890-1920, er blitt til under meget spesielle omstendigheter.

Verket er oppkalt etter fangeøya Buru der forfatteren satt internert mellom 1969 og -79. Hver morgen framførte han en muntlig versjon for medfangene og skrev den deretter ned på sigarettpapir eller tilfeldig innpakningspapir. Etter løslatelsen ble bøkene utgitt fra 1980 til 1988, men forbudt av indonesiske myndigheter. Pax forlag er i ferd med å utgi bøkene i Kjell Olaf Jensens oversettelse; de to første - «Menneskenes jord» og «Et barn av alle nasjoner» - kom i fjor, og i år foreligger bind tre, «Fotspor».

Vi er kommet til Minkes gryende innsats som pressegründer og organisasjonsleder. I de to foregående bindene er han ettertrykkelig forsøkt kuet av kolonimaktens apartheid-system. Hans kone som var indo; dvs. avkom av en hvit mann og en innfødt konkubine, er tatt fra ham med makt og ført til Nederland hvor hun vansmekter og dør.

Regelverk

I «Fotspor» forlater Minke Surabaja og drar til hovedstaden Betawi for å studere på medisinskolen for innfødte leger; den eneste høyere utdannelsen som en innfødt kan ta. Han kan ikke innordne seg det strenge regelverket, hopper av studiene og starter i stedet det første tidsskriftet for innfødte, «Medan». Det gir juridiske råd om vanlige folks rettigheter, konflikter og små og store problemer. Det øker raskt i opplag og popularitet.

Minke gifter seg igjen, med Mei som er revolusjonær eksilkineser. Hun dør i løpet av romanen og Minke bruker stadig mer av sitt liv til organisasjonsbygging blant innfødte. Her er romanen nok trofast mot de historiske begivenhetene. Men litterært blir den derimot mer utflytende og altfor detaljert om lokal fraksjonsvirksomhet, i alle fall for et ikke-indonesiske publikum.

Det er likevel lett å bli hekta på historien om den dramatiske utviklingen i regionen, fra utsugt og krigsherjet koloni til samling og selvstendiget.

Storpolitikken er her, gjennom Minkes livshistorie, personifisert på en måte som gjør den både tilgjengelig og opprørende.