Pipa til Ibsen

AT NEDLATENHETEN og misunnelse stod sterkt i akademia hadde jeg bare hørt om. Men etter Per Buviks belærende innlegg i Dagbladet 4.mars forstår jeg at teatermiljøets reale basketak er å foretrekke. Jeg iscenesetter for tiden Gengangere av Henrik Ibsen med premiere i Skien 12.mars. Så legger Riksteatret ut på en landsdekkende turne utover våren. Med oss i bagasjen har vi en dødssyk Osvald omgitt av Ibsens fortrengningsfulle og kjærlighetshungrige persongalleri. En mor sender i fra seg sjuåringen sin og jeg bruker av mitt eget liv og spør meg: Hvordan kunne hun det? Og her kommer privileget som instruktør så befriende inn. Mitt liv er vitenskap, mine erfaringer er sannheten. Og dytter jeg utvendige påfunn og ubegrunnede ideer inn i en tekst skriker løgnen i mot meg i resultatet, forestillingen.

DET SYNES SOM Buvik i bunn og grunn er frustrert over at vi har stolt på en idehistoriker (Kjetil Jacobsen), det er litteraturviteren som surmuler. Buvik har hengt seg opp i en liten, kuriøs detalj jeg nevner i et intervju i Dagbladet 1.mars : Å røke pipe(faire une pipe) betyr en blow-job. For å presisere: Produksjonen baserer selvfølgelig ikke sin tolkning på denne ene bagatellen, det ville vært litt komisk om Riksteatret sendte ut en millionsatsing på Norgesturne med dette som grunnlag. Ja vel, du slo meg på hjemmebane, uttrykket kom ikke i leksikon før det hadde gått noen år. Men det tok vel en stund før det endte opp der? Språk oppstår vel ikke i leksikon for så å ende opp blant folk på gata? Og din framstilling av hva kvinner på Ibsens tid forstod eller ikke forstod er en Helmer eller Manders verdig.

NOEN TROR de har fasiten på store forfattere som Ibsen. Men de udødeliges fortrinn er at de vokser til liv gang på gang. Buvik tror jeg vil tøffe meg når jeg mener Osvald var offer for et seksuelt overgrep. Han antyder at incest er et moderne fenomen. Jeg gasser meg ikke i overgrep mot barn. Jeg er tøff nok uten. Et symbol som ikke kan ha flere tolkninger er ikke et symbol. Vår tolkning av Gengangere er ikke den eneste rette, men er det for oss. Det er det som gjør kunsten til et sted å puste i. Gå i teatret. Se, lytt, føl, tenk.