FARVANNENE UTENFOR kysten av Somalia er i dag, ifølge FNs maritime organisasjon, de farligste for skip å seile i. De siste årene har somaliske pirater spesialisert seg på en sjørøvervirksomhet som overgår de fleste fantasier. I 2004 var det 2 tilfeller av piratangrep utenfor kysten av Somalia, i fjor var det 35. Mange rederier betalte flere hundre tusen dollar for å få mannskapene og skipene frigitt.

Det er lett å se dette som en følge av usystematisk anarki. For mange så er Somalia et svart hull hva angår informasjon. I en del tilfeller er det inntrykkene fra «Black Hawk Down», (krigsfilmen som illustrerte verdenssamfunnet ledet av USAs mislykkede intervensjonen i Somalia på begynnelsen av 1990 tallet), som sitter igjen.

Selv om Somalia ikke er en fungerende stat med felles lovgivning, er det allikevel et system i anarkiet. Dette systemet påvirker den piratvirksomheten som truer internasjonal skipsfart og derfor i lengden også varestrømmen til oss forbrukere. Krigsherrer og flere regionale administrasjoner har imidlertid skapt noenlunde stabilitet i landet. De store krigsherrene er avhengige av å ha et nært forhold til utenlandske myndigheter så de ikke forspiller sine sjanser i de pågående fredsforhandlingene. Piratangrepene foregår derfor for det meste i tilknytning til områdene hvor ingen store krigsherrer er ansvarlige.

SOMALIA ERet svært fattig land, og hvert fjerde barn dør innen de fyller fem år. Det pågår mange små væpnede konflikter i landet og våpen er svært tilgjengelig. En annen sak er at mange land har utnyttet mangelen på sentrale myndigheter og dermed dumpet kjemisk avfall i noen av landets beste fiskeområder. Der drives også tjuvfiske i stor utstrekning av mange nasjoner. En stor del av piratgruppene hevder derfor at de slett ikke er pirater, men kun verner om nasjonale somaliske verdier. Disse forklaringene er nok ikke alltid sanne, men gir piratene et skinn av legitimitet og til dels lokal støtte.

For mannskapet på et skip kan det være vanskelig å skille mellom pirater og terrorister, siden begge grupper kan være tungt bevæpnet. Men det kan være avgjørende å forstå forskjellene. Det vesentlige som skiller pirater fra terrorister er motivene. For pirater er motivene først og fremst økonomiske, mens for terrorister er det dypereliggende motivet i de fleste tilfeller av politisk karakter. Dessuten er kjennetegnet for terrorisme også dramatiske store ødeleggelser som får høy oppmerksomhet, iscenesatt for å påvirke det statlige maktapparatet.

DET BLIR OGSÅ viktig å se nyansene i forhold til administrasjoner som fungerer i forskjellig grad og krigsherrene med sine ulike interesser. Ut i fra det som ble nevnt innledningsvis, er det ikke sannsynlig at det er de ledende krigsherrene som deltar i piratvirksomheten, men heller de svakere militsledere som ikke har så mye å miste.

Angrepene har så langt hovedsakelig vært konsentrert ved områder uten fungerende administrasjoner - det finnes relativt velfungerende regioner i Somalia - og uten sterkere krigsherrer. I de få tilfellene hvor pirathandlinger har vært i sterkere i krigsherrers områder, har de ofte kommet etter splittelser i de sterkere krigsherrenes fraksjoner.

Det finnes unntak fra regelen. Tre pirater ble nettopp dømt til ti års fengsel i Thailand. De tilhørte sikkerhetsstyrkene til det autonome området Puntland. Dette var overraskende for mange, da denne nordre delen av Somalia er blitt regnet som noenlunde stabil. Puntland er relativt fredelig sammenlignet med de sydlige regionene. Naboområdet Somaliland, som har avholdt valg og har en velfungerende administrasjon, var totalt uten pirathandlinger i 2005.

SITUASJONEN med kapring av skip utenfor Somalia er blitt så viktig at saken nå er tatt opp i FNs sikkerhetsråd. En av årsakene til dette er sannsynligvis angrepet på «Seabourne Spirit», et av verdens mest luksuriøse cruiseskip 5. november i fjor. Dette var første gang piratene angrep et passasjerskip. De skjøt mot skipet med panservernvåpen flere ganger, men

angrepet lykkes likevel ikke fordi kapteinen og mannskapet var godt forberedt. Den eneste som ble skadet var en sikkerhetsoffiser.

Når man skal beskytte seg mot slike handlinger er det mange sikkerhetstiltak som settes inn. Flernasjonale kystvaktstyrker patruljerer de somaliske farvannene, men Somalia er det landet i Afrika med den lengste kyststripen, og det blir umulig å dekke alle områder. For å gå inn i materien må man forstå hva som påvirker angrepene.

Det er viktig å unngå de feilene som ble gjort under FNs tidligere intervensjon, da man hadde manglende opplysninger om lokale forhold. På samme måte som ved bekjempelse av annen kriminalitet og terrorisme, må man se på årsakene, slik Kjell Magne Bondevik har tatt til orde for. Den tidligere statsministeren besøker nå landet som FNs spesialutsending og har derfor en stor mulighet for å sette seg inn i problemene.

Verken tjuvfisket eller dumpingen av kjemisk avfall gjør sikkerhetssituasjonen bedre. Ved at nasjoner får forsette sitt tjuvfiske gir man piratene påskudd til å ta loven i sine egne hender. En piratgruppe i sør kaller seg Den Nasjonale Frivillige Kystvakten og påstår at de kun hevder sin rett når de kaprer fiskebåter eller større skip, som ikke har kjøpt fiskelisens, og forlanger løsepenger. Internasjonale kystvaktstyrker skal beskytte skip og mannskap mot kriminalitet og mulig terror, men samtidig blir det minst like viktig å hjelpe landet til å få en lovlig valgt regjering og å sette inn mottiltak i forhold til utnyttelse av landets resurser.

MAKTEN i Somalia er fordelt mellom ulike klaner, religiøse domstoler, krigsherrer og - kanskje minst viktig - den midlertidige overgangsregjeringen. Mye tyder på at krigsherrene, som sitter i regjeringen, og andre statlige ledere har vanskeligheter med å gripe inn overfor pirater fordi piratbasene er utenfor militær kontroll.

Når skip eller cruisepassasjerer angripes, blir Somalias problem også vårt. Dette er et eksempel på hvor vidt sikkerhet strekker seg. Det blir kortsiktig å kun sette fokus på pirater og internasjonal kriminalitet dersom man ikke går dypere og ser på det som bidrar til å påvirke disse handlingene. På mange måter er Somalia et kaos, men det er også et system i kaoset. Det er dette systemet som vi må bygge videre på.

Fraværet av piratangrep utenfor Somaliland tyder på at i noen deler av landet fungerer etter statlige prinsipper. Et land som Somalia, uten demokrati og fravær av et sentralt statsapparat, er en sikkerhetsrisiko for menneskene som bor i landet, men også for oss. Kun ved å se det store bildet, er det mulig å gjøre noe med i situasjonen. Utgangspunktet bør da være å konsentrere seg om mulighetene for å hjelpe til med å bygge opp landet - i stedet for å først og fremst bygge høye murer, og stemple pirater og krigsherrer som terrorister.