Pirater i sikte?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

PLATEBRANSJEN: Kunne en annen bransje enn musikkindustrien taklet overgangen til internett like katastrofalt? Tanken slår meg etter at jeg i påsken forsøkte å kopiere gamle musikkfiler over til min nye PC. Lydfilene hadde blitt liggende liggende ubrukt. Nettradio, youtube og andre programmer tok over. Men med den nye pc-en på plass var det på tide å sette gamle elektroner i bevegelse igjen. De gamle klassikerne, og en hel bråte sanger jeg ikke skjønner at jeg hørte på for bare tre-fire år siden, ble lastet inn i det nye Windows Media Center. Listepop er litt som aviser: Selv om man er avhengig av å følge med, er det ikke alt som har godt av å bli tatt frem igjen noen år senere. Etter kort tid ble jeg minnet på at det ikke bare var tidløsheten i min musikksamling som gjorde at den ble lagret lenge. Som var det styrt av egen vilje og en kunstig men heller lav intelligens, hadde mediespilleren hele tiden logget seg på internett for å hente mer informasjon om sangene jeg hadde lagt inn. La jeg inn «Kokken Tor» med deLillos sjekket Microsoft på sitt eget nettsted og konkluderte kjapt med at dette var det ingen som hadde hørt om. Var det kanskje Boyzone jeg spilte? Før jeg visste ordet av det var tittelen på sangen endret, og filen kryptert slik at den bare kunne spilles av på akkurat den datamaskinen. «Lisenser» ble nemlig automatisk lagt til alle sanger man «rippet», altså lastet opp på dataen. Til min nye PC klarte windows å hente «lisenser» til noen av sangene. Album kjøpt i Frankrike og et par amerikanske artister var greit. Men deLillos eller Roxette? Ingen sjans! Bill Gates bruker den makten han har til å endre min musikksmak, og velger vilkårlig hva jeg kan få høre på av det jeg en gang har kjøpt inn.

DET VAR DA jeg begynte å lure på om andre bransjer som lever av å produsere kreativt innhold kunne rygget like frenetisk inn i informasjonsalderen? Sett at avishusene og plateselskapene hadde byttet strategi en gang midt på 90-tallet. Tenk om Sony hadde opprettet reklamefinansierte nettsider hvor man kunne laste ned alt hva deres artister ga ut, mens Dagbladet derimot tviholdt på eneretten til sine papirutgaver. Nyhetsjunkies måtte ha opprettet peer-to-peer nettsteder for å utveksle de siste nyhetene og mest bitende kommentarene seg i mellom, mens profilerte skribenter som Sissel Benneche Osvold var i alle kanaler for å spørre om hva journalistene skulle leve av hvis man ikke kunne ta betalt for avisene lenger. Enhver journalist med respekt for sin gasje ville kastet seg over problemstillingen, som iltre hunder ville de ha angrepet alle som forsøkte å ta fra dem levebrødet. «DVD-Jon saken» ville resultert i krigstyper på førstesidene inntil han som en annen Valla måtte gi opp det han drev med - på grunn av mediekjør og ikke fordi han mente han hadde gjort noe galt. Men som vi vet endte det ikke slik. Platebransjen ble den eneste bransjen som brukte lanseringen av en ny distribusjonskanal, nettet, til å starte krig mot sine egne kunder. Men strevet er forgjeves, musikkelskere kjøper seg sine elskede der de lettest er å finne og har sine hyrdestunder overalt. På musikkbransjens gravsten bør det kanskje stå «RIS» - Rest in Silence?

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer