Pirater i solnedgang

«I århundrer eksisterte musikken som en vokal tradisjon mellom folk, og ble bare betalt for ved framføringer. Plateselskapene beskytter egentlig ikke musikken. De beskytter sin egen forretningsmodell» oppsummerte NME-redaktør Conor McNicholas etter at Pirate Bay-dommen falt i Stockholm før helga.

Gjennom helga har argumenter fra fildelingsdebattens morgen fått seg en god vask hos framtredende fildelingsdebattanter hjemme og ute. De kommer tørket og nystrøket ut igjen i et forsøk på å gi underholdningsbransjens skadefro jubling en bitter bismak. Det klarer de ganske bra.

Ikke minst er det en utbredt – og trolig godt berettiget – frykt for at plateselskaper og andre svelger Pirate Bay-dommen ned med et glass vann, som en etterlengtet og kraftig sovepille etter mange vonde, søvnløse år.

Det gjenstår noen år med ankebehandlinger og juridisk miksing og remastring før en eventuell dom vil være rettskraftig. I løpet av disse åra bør bransjen virkelig riste av seg sine selvfornøyde «hva-var-det-vi-sa»-fjes og bruke kreftene på å redusere erkefiendens teknologiske forsprang. De bør utvise kreativitet, mot og smidighet nok på viktige områder som kundevennlighet, funksjonalitet og lyd/bildekvalitet til å minke den generasjonskløften som Dagbladets teknologikommentator Jan Omdahl omtalte i sin meningsartikkel om Pirate Bay-dommen.

Her snakker vi i grunnen like mye en omdømmemessig snuoperasjon, en bransjemessig ansiktsløftning. Vi trenger å se en vilje til at bransjen prøver å produsere og selge ny fersk melk på en optimal, ny måte – og slutte å sutre over den som er blitt spilt de siste ti åra.

En offensiv platebransje, en bransje som klarer å videreutvikle, tilpasse og klekke ut nye salgs- og distribusjonsformater, heller enn å prøve redde stumpene til de gamle (ja, papiravisene er i samme båt), vil kanskje ikke klare å nedkjempe den ulovlige nedlastingen totalt. Men den vil i hvert fall ha bedre forutsetninger for å overflødiggjøre den. Folk flest foretrekker å kjøpe drikkevarer i et polutsalg med godt utvalg og kunnskapsrik betjening, framfor noe skummelt skvip på plastkanne. Et fravær av det første alternativet vil alltid berede grunnen for smuglervarer og hjemmebrent – for noen.

På samme måte som Pirate Bay-dommen for mange setter opp et godt synlig gjerde i en tidligere moralsk gråsone, står forakten for platebransjen og Hollywood like sterkt, om ikke sterkere, blant de mer ideologiske fildelerne i kjølvannet av dommen.

Og den forakten kan nok ikke nedkjempes av den trivelig streamingtjenesten Spotify alene, det kreves ren, nydelig teknologi og varm, kjærlig omfavnelse av forbrukernes innerste funksjonalitetsdrømmer. Derfor må ikke Pirate Bay-dommen være noen sovepille. Det er i realiteten en særs kraftig revelje, et varsel om at dette er absolutt siste sjanse til å slutte å sove i timen.