Pirater og Ole Brum

REAKSJONENE

fra norske forfattere på det nyopprettede Piratforlaget har vært avventende og avslappet: De aller fleste er ikke uten videre villig til å kjøpe Piratforlagets forsikringer om at alle forfattere, brede eller smale, skal få en bedre tilværelse i Piratforlaget enn den de frister i sine gamle forlag, slik forlagsredaktør Tine Kjær lover i en kronikk i Dagbladet lørdag 4. september. Her svinger Kjær pisken over Den norske Forfatterforening i særdeleshet. Vi er i det store og hele «såre fornøyd med tingenes tilstand» når det gjelder de økonomiske vilkårene forlagene byr oss.

Tine Kjær går særlig inn på to områder, der norske forfattere er oppsiktsvekkende dumsnille: royaltysatsene for billigbok og forlagenes enerett over den såkalte backlisten, dvs. de verkene forfatteren tidligere har utgitt på forlaget.

Backlistavtalen er ment å gi begge parter en sikkerhet: Forfatteren vet at hun har en forlegger også for sin tidligere produksjon, og forleggeren får noe igjen for de investeringene som er gjort i forfatterskapet. Problemene med backlisten oppstår hvis en forfatter ønsker å skifte forlag. Er hun en bestselger, er det ikke gitt at hun får med seg sine tidligere bøker til det nye forlaget. Forfatterforeningens erfaring med dette er imidlertid at forlagene i all hovedsak gir fra seg backlisten frivillig, rett og slett fordi backlister flest ikke anses som så økonomisk betydningsfulle at forlagene vil sitte på dem mot forfatterens ønske.

NÅR KJÆR

velger å anføre lave trykkekostnader som hovedgrunnen til at forfatterne bør få mye mer igjen for billigbøkene sine enn de gjør med dagens royaltysatser, viser hun en mangel på innsikt i forlagsøkonomi. Trykkekostnader utgjør nemlig mindre enn 10% av kostnadene for en billigbokutgivelse, altså en ubetydelig del sammenlignet med for eksempel rabatten fra forlag til bokhandel på 45-50%. Disse økonomiske vilkårene vil også Piratforlaget måtte forholde seg til hvis forlaget vil ha sine bøker distribuert gjennom vanlige salgskanaler. I tillegg kommer kostnader til redaksjon, markedsføring, formgivning osv, og spørsmålet blir da: Hva får forlag og forfatter reelt sett igjen å dele på når alle utgifter er summert? Og da har jeg ikke snakket om prosaiske utgifter som husleie, oppvarming, telefon, kontormateriell, reingjøring m.m., som faktisk også er en del av forlagsdrift.

PIRATFORLAGET

går dristig ut og lover å overby de kontraktene forfatterforeningen har forhandlet fram, det vil konkret si en royalty på fullprisutgaver på 20% av bokhandelprisen, og en billigbokroyalty som øker gradvis til 12,5-15% ved stort salg. Jeg tillater meg å være skeptisk til om Piratforlaget er i stand til å tilby andre forfattere enn et ytterst lite utvalg bestselgere mer enn disse kollektive royaltysatsene gir dem. Alle andre vil tjene på å honoreres etter Normalkontrakten. Piratforlaget har imidlertid gjort et nummer av at de vil selge bøkene sine billigere enn de store forlagene, hvilket betyr at forfatternes royaltygrunnlag blir mindre. Skal Piratforlag-forfatteren få flere kroner igjen for boken sin enn andre forfattere, må dette gjøres gjennom økt salg. Men salg krever ressurser, som igjen koster penger, som igjen må dekkes inn av forlagets utgivelser. En håndfull bøker lar seg alltids selge uten for store kostnader, men Piratforlaget vil bli større, og hvordan utvikle og selge et bredt utvalg titler uten at kostnadene øker? Kort sagt: Her er mange ubesvarte spørsmål.

La meg avslutte med en liten regneoppgave, bygd på et par oppsiktsvekkende tall som Aftenposten brakte rett etter at nyheten om Piratforlaget var detonert: Unni Lindell oppgir i følge herværende avis å ha tjent 8 millioner kroner av en omsetning på 140 millioner i det svenske Piratförlaget. Hvor mange prosent royalty utgjør det?