Venstre og Sv har i mange år hatt et sollid grep på kunstnere og kulturinteresserte velgere. Selv valgte jeg å gjøre en innsats som Venstrepolitiker fordi partiet målbar gode løsninger for å stimulere kulturproduksjon såvel som kulturkonsum. Med sitt famøse ja til fildeling av rettighetsbeskyttet musikk, har imidlertid det kulturpolitiske flaggskipet Venstre mer og mer begynt å ligne et synkende piratskip. Venstres vedtak markerer nemelig et dramatisk veiskille, og tegner bilde av et parti som går langt i å tekkes menn under 30. En troløs velgerskare som holder fri fart på nettet som noe hellig, og som ikke gidder å lete frem kredittkortet når de finner noe de mener å ha krav på - kun fordi det er tilgjengelig.

Venstres standpunkt om å tillate fri fildeling er ideologisk sett et groteskt syn. På den ene siden bærer forslaget preg av hysterisk liberalisme, på den annen side vil partiet veie opp med å tvangsinnføre en kompensasjonsordning opphavspersonene ikke har bedt om. Et forslag født ut av en patroniserende holdning til kunstnere, med klassisk konfiskering av eiendom som selv Stalin ville ha vært stolt av. For et parti med tette relasjoner til kunstnere tilbake til Garborgs tid, er det en gåte at Venstre har kunne inntatt et populistisk standpunkt som dette. For partiet har ikke bare gjort opp regningen uten vert, men pålagt verten å finne andre måter å tjene penger på samtidig som at serveringen skal forbli den samme. Skapende og utøvende kunstnere, kulturaktører som arbeider hardt for å få endene til å møtes i de små bedriftene Venstre ellers trykker til sitt bryst, ble ikke lyttet til da partiet bestemte seg for endre kulturpolitisk kurs.