KOPI:  Venstres vedtak om fildeling er en blåkopi av piratpartiets program, skriver Glann Erik Haugland. 
Foto: Morten Holm / SCANPIX
KOPI: Venstres vedtak om fildeling er en blåkopi av piratpartiets program, skriver Glann Erik Haugland. Foto: Morten Holm / SCANPIXVis mer

Piratpartiet Venstre

Det kulturpolitiske flagskipet Venstre har mer og mer begynt å likne et synkende piratskip.

Venstre og Sv har i mange år hatt et sollid grep på kunstnere og kulturinteresserte velgere. Selv valgte jeg å gjøre en innsats som Venstrepolitiker fordi partiet målbar gode løsninger for å stimulere kulturproduksjon såvel som kulturkonsum. Med sitt famøse ja til fildeling av rettighetsbeskyttet musikk, har imidlertid det kulturpolitiske flaggskipet Venstre mer og mer begynt å ligne et synkende piratskip. Venstres vedtak markerer nemelig et dramatisk veiskille, og tegner bilde av et parti som går langt i å tekkes menn under 30. En troløs velgerskare som holder fri fart på nettet som noe hellig, og som ikke gidder å lete frem kredittkortet når de finner noe de mener å ha krav på - kun fordi det er tilgjengelig.

Venstres standpunkt om å tillate fri fildeling er ideologisk sett et groteskt syn. På den ene siden bærer forslaget preg av hysterisk liberalisme, på den annen side vil partiet veie opp med å tvangsinnføre en kompensasjonsordning opphavspersonene ikke har bedt om. Et forslag født ut av en patroniserende holdning til kunstnere, med klassisk konfiskering av eiendom som selv Stalin ville ha vært stolt av. For et parti med tette relasjoner til kunstnere tilbake til Garborgs tid, er det en gåte at Venstre har kunne inntatt et populistisk standpunkt som dette. For partiet har ikke bare gjort opp regningen uten vert, men pålagt verten å finne andre måter å tjene penger på samtidig som at serveringen skal forbli den samme. Skapende og utøvende kunstnere, kulturaktører som arbeider hardt for å få endene til å møtes i de små bedriftene Venstre ellers trykker til sitt bryst, ble ikke lyttet til da partiet bestemte seg for endre kulturpolitisk kurs.

Inntil den ulovlige fildelingen skjøt fart, representerte direktesalg via internett en gylden mulighet for musikere og små plateselskap til å ta innersvingen på multinasjonale plateselskap og forlag. Nettets anarkistiske struktur og de lettvinte betalingsløsningene var som skreddersydd for fremveksten av en alternativ musikkindustri. Ulovlig nedlasting av musikk satte en brå stopp for dette. Det var kunstnerne som først fikk merke den ødeleggende konsekvensen av piratvirksomheten, lenge før plateindustrien våknet. Når så Venstres kulturpolitiske talsperson, Trine Skei Grande, i Bergens Tidende den 15. juni går i strupen på musikerne med å uttale at «artistene har gjort seg til veldig enkle nikkedokker for plateselskapene», er det ikke bare en grisetakling av en lojal velgergruppe, men en grov historieforfalskning. I over 40 år har kunstnerrepresentanter med opphavsretten som våpen kjempet mot de store aktørene i kulturindustrien. Til og med når vi i disse anti-pirat-tider slåss sammen, fører vi sak via Tono mot de samme aktørenes forsøk på å bryte ned forvaltingsselskapenes posisjon innen EU-systemet.

Det kan kanskje være verdt å minne Venstre og andre om at kulturindustrien ikke er bygget opp av det brede lag av musikere og komponister, men av samspillet mellom smarte produsenter og et massivt platekjøpende publikum. Det er det samme massive musikkinteresserte publikumet som i dag vil at plateselskapene skal gå planken uten tanke på konsekvensene for mekanismene i den moderne kulturøkonomien, kvaliteten på musikken, eller opphavsretten. Kampen for fri fart på nettet er sauset sammen med kampen mot den store profittjagende film- og musikkindustrien, og i hastverket har Venstre vedtatt å endre på opphavspersonenes aller viktigste våpen mot nettopp kulturindustrien: Åndsverkloven.

Åndsverkloven ble i sin tid opprettet nettopp som et forsvarsverk mot urettmessig kommersiell utnyttelse av kunstnernes arbeid. Hver eneste dag utfordres denne retten av aktører med selviske behov, enten det dreier seg om å tjene penger på, eller slippe å betale for, kunst. Loven har allerede bevist sin eksistensberettigelse som verktøy for å sikre at kunst på et høyt nivå fortsatt kan skapes og fremføres. I land der opphavsretten står svakere er det åpenbart at kvaliteten har sunket. USA er et land der tilfanget på tallent er stor, men der mulighetene til å leve av sin egen kunst er så begrenset at nyskaping, uansett genre, er så å si ikke eksisterende. I Norge er situasjonen tvert om, eller for å si det som jazzmusikeren og komponisten Erlend Skomsvoll: «Vi lever i en fantastisk tid der norsk musikk blomstrer som aldri før.»

Kronargumentet til tilhengerne av fri fildeling synes å være at den teknologiske utviklingen ikke lar seg stoppe, og at vi som ikke finner oss i Venstres forslag er bakstreverske. Selvsagt lar ikke den teknologiske utviklingen seg reversere. Lovlig fildeling er eksempelvis en utmerket måte å markedsføre musikk på. Men en teknologisk nyvinning er intet påskudd for å endre etiske grunnlover. Vårt samfunn bygger på alle og en hvers evne til daglig å velge mellom rett og galt. Kjøkkenkniver skal foreksempel brukes til å skjære kjøtt, ikke som våpen. Det er også galt å forsyne seg av lett tilgjengelige varer utstilt på fortauet. Kampen mot ulovlig spredning av musikk, film og bilder som ikke er rettighetsklarert, bør ikke utføres

med nettovervåkning og trusler om rettsforfølgelse, men med å holde frem de samme holdninger som gjør at vi hver eneste dag velger å bruke bilen som fremkomstmiddel, ikke til å kjøre ned syklister.

Foruten å spille en nøkkelrolle som etiske rollemodeller, er politiske ledere i en særstilling hva gjelder det å skape løsninger som gavner felleskapet i et lengre perpektiv. Mye av årsaken til at Venstre ikke kan gå i regjeringssamarbeid med Frp ligger nettopp her. Hvorfor i all verden skal behovet for å tekkes unge menns primitive ulyst mot å betale endre på det å vise politisk lederskap? Selvfølgelig finnes det løsninger, og partiet vet utmerket godt at kunstnerne er mer enn villige til å arbeide frem disse. Men når utgangspunktet er et landsmøtevedtak som er en blåkopi av Piratpartiets program, og partiledelsen argumenterer mot kunstnerne som om de var deres argeste motstandere, har jeg ingen problem med å si at Venstre i år ikke er partiet å stemme på for de som ønsker et skapende og slagkraftig kulturliv!

Venstres holdning til fri fildeling er historien om en tilsynelatende liten sak som velter hele Venstres kulturelle troverdighet. Til hvilken pris? Det er faktisk mer forståelig at partiet Rødt kan gå til valg med slike naivistiske standpunkter, mens SV er opportunistfeige med sitt «kanskje, kanskje ikke»-vedtak. Det gjør vondt langt inne min sosialliberalistiske sjel å ikke kunne anbefale å stemme på Venstre i år, men det gjør enda vondere å se partiet flagge egoisme og tråkke på opphavsretten i en hodeløs jakt på råtne stemmer.