BEKLAGET I ETTERTID: Bård Tufte Johansen -  i kyllingdrakt -  brøt i 2002 inn i TV 2s direktesending fra Rikshospitalet mens TV 2-reporter Elin Sørsdahl fortalte om AP-leder Thorbjørn Jaglands illebefinnede. Dessverre har Johansen i ettertid beklaget stuntet, skriver kronikkforfatteren. Foto: TV 2
BEKLAGET I ETTERTID: Bård Tufte Johansen - i kyllingdrakt - brøt i 2002 inn i TV 2s direktesending fra Rikshospitalet mens TV 2-reporter Elin Sørsdahl fortalte om AP-leder Thorbjørn Jaglands illebefinnede. Dessverre har Johansen i ettertid beklaget stuntet, skriver kronikkforfatteren. Foto: TV 2Vis mer

Pirker borti ett av de store tabuene i norsk satire

Innerst inne visste vi hvem som hadde makten og æren i all evighet. Amen. Vi likte bare ikke å snakke om det.

Meninger

Norske komikere er i harnisk etter Kringkastingsrådets utspill om å etablere et satiremiljø med ståsted på høyresiden, som en motvekt mot det satiremiljøet rådet i dag mener har sitt ståsted på venstresiden. Men hvis Kringkastingsrådet virkelig er så utdatert, maktesløst og latterlig som det komikerne selv påstår, hvorfor bruke så mye energi på dette?

Jeg tror noe av forklaringen handler om at rådet i denne saken, kanskje litt utilsiktet, har kommet til å pirke borti ett av de store tabuene i norsk satire. Og det handler ikke om hvorvidt komikerne slår til høyre eller venstre, men om satirens legitimitet og makt i samfunnet. Jeg bygger denne påstanden på erfaringer med det norske satiremiljøet både som dramatiker, tekstforfatter og vanlig fjernsynsseer.

Fra ca. 1989 og fram til slutten av 1990-tallet var jeg selv en del av dette miljøet. Jeg var tekstforfatter for fjernsynets satiremagasin «Egentlig» og for radioens satiremagasin «Hallo i uken», der jeg i flere år også var med på redaksjonsmøtene. Det var en morsom og lærerik tid sammen med mange av dem som i dag er blant våre fremste humorister og satirikere. De første årene fikk vi så ørene flagret, men så skjedde det noe merkelig, men kanskje uunngåelig: Vi ble populære, ikke bare blant lytterne våre, men også blant de personene, institusjonene og miljøene som vi raljerte med hver lørdag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare en sjelden gang iblant var det noen som ble sinte. Selv ble jeg truet med rettssak fordi jeg hadde hengt ut en kjent advokat og nevnt han i samme åndedrag som fru Hitler, Eva Braun, og jeg var en av dem som Kristelig Kringkastingslag kritiserte for å bedrive blasfemi. Å, så fornøyde vi var med oss selv de gangene noe sånt skjedde! For beviste ikke det vår berettigelse, kanskje? At det var vi som var vaktbikkja, ytringsfrihetens ridder og den farlige uforutsigbare narren som hvisket makten ubehagelige sannheter i øret.

En gang arrangerte vi til og med en pressekonferanse sammen med mørkemennene i Kristelig Kringkastingslag, der vi lot dem få legge fram sine funn om vår ugudelighet. På den måten fikk vi demonstrert hvor demokratiske og uredde vi selv var, og hvor dumme og reaksjonære de var. Og best av alt, vi utsatte oss ikke for større fare enn en buhund, som godt beskyttet bak et høyt gjerde gneldrer på dem som går forbi.

For innerst inne visste vi hvem som hadde makten og æren i all evighet. Amen. Vi likte bare ikke å snakke om det. Det var nemlig vi som hadde kjendisene og var i mediene. Det var vi som var populære blant små og store maktmennesker i politikk og samfunnsliv. Det var vi som kunne be helsevesenet om titusener i honorar for en halvtimes fleipete flås om dårlig økonomi i helsevesenet, og det var vi som høstet priser, heder og ære for våre skarpe og uredde tunger. I det hele tatt, vi hadde lite å frykte. Bortsett fra én ting, den allmenne bevisstheten om dette. Jeg prøvde å ta det opp ved noen anledninger, men det var heller fånyttes. Og - når våre egne figurerte i de mediene vi var satt til å bjeffe på, klappet vi igjen. Naturlig nok.

Men på et julebord i «Hallo i uken» i 1997 holdt jeg en spontan tale, der jeg ikke greide å dy meg. Jeg gratulerte blant annet to av redaksjonsmedlemmene med en stor og viktig hederspris for skarp satire, men la på satirisk vis til, at siden vi nå hadde fått en slik suksess og makt, var det kanskje på tide å drive satire på oss selv også.

Det burde jeg ikke ha gjort. En stund senere ble jeg nemlig innkalt til et møte i NRK med «Hallo i uken»s programleder, der jeg blant annet ble forelagt talen min i skriftlig form, som vedkommende hadde reist rett hjem og sporenstreks skrevet av etter hukommelsen.

I fullt alvor ble jeg nå anklaget over å ha holdt narr av «Hallo i uken», og dét på en dag hvor to framtredende satirikere hadde mottatt en ikke ubetydelig pengepris (den ene av dem, programlederen selv). Slikt gikk ikke an å tulle og tøyse med, og straffen skulle være at jeg for all framtid var utelukket fra julebord og andre sosiale aktiviteter sammen med mine med-satirikere.

Et kort øyeblikk var jeg overbevist om at dette måtte være en practical joke, men da jeg skjønte at det var alvor, og at programlederen også hadde informert personer høyere opp i NRK-systemet om at jeg hadde holdt narr av «Hallo i uken», begynte jeg å le. Jeg svarte at dette var en så absurd historie at ingen ville komme til å tro på meg når jeg fortalte den. Svaret jeg da fikk var om mulig enda mer absurd: Du har taushetsplikt!

Medienes satiresatsing har ikke akkurat blitt mindre med årene, og de mest kjente av våre komikere har i dag en definisjonsmakt som politikere ofte bare kan drømme om.

Det er antakelig bare et tidsspørsmål før kronprins Haakon benker seg sammen med «Nytt på nytt»-gjengen i håp om å redde monarkiet ved å vise seg sammen med de virkelig kule folka.

I et åpent og demokratisk samfunn er det kanskje uunngåelig at kritiske stemmer i politikken, vitenskapen, billedkunsten, litteraturen og satiren til syvende og sist selv blir absorbert av det maktspillet de opprinnelig ønsket å avsløre. Men det blir sjelden så ufrivillig komisk som når satirikere ikke ønsker å se at narren har blitt konge, og at selve legitimiteten for deres virksomhet dermed er blitt borte.

Den kan imidlertid gjenopprettes: I 2003 gjennomførte Bård Tufte Johansens et fantastisk kyllingstunt, der han kritiserte medienes dobbeltmoral i forbindelse med Thorbjørn Jaglands sykdom.

Det viser at selv en populær og veletablert komiker kan utfordre makten når han først våger. Men det demonstrerer også hvor lett det er å krype til korset igjen når makten ter seg. I dag har han dessverre beklaget hele stuntet, og ved neste korsvei kommer sikkert statsministeren til å bønnfalle ham om å få ta en selfie sammen med ham.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook