Pirrende roman

Selma Lønning Aarøs nye roman, «Spekulum», viser at hun nå har innsett betydningen av å pirre lesernes nysgjerrighet allerede før de har åpnet boka. Med en tittel som var like kjedelig som romanen var spektakulær, feide den blottende unge Selma Lønning Aarø respektløst og med brusende fjær inn i norsk litteratur forrige høst.

Prisen for beste debutroman på Cappelen var velfortjent, og det var all mulig grunn til å håpe og tro at «Den endelige historien» ikke skulle bli den siste hun fortalte.

Aarø har da heller ikke hvilt på sine laurbær. Tittelen på hennes nye roman, «Spekulum», viser at hun nå har innsett betydningen av å pirre lesernes nysgjerrighet allerede før de har åpnet boka. Et spekulum er det instrument en gynekolog anvender når han skal utforske de kvinnelige organer han fortrinnsvis beskjeftiger seg med. Rent bortsett fra at tittelen har sammenheng med at hovedpersonen og jeg-fortelleren er utøver av dette yrket, er det en tittel som gir mange assosiasjoner, og som, slik den her anvendes som overgripende metafor, peker rett inn mot romanens tematiske kjerne.

Damp

Jeg-personen bekjenner tidlig sin fascinasjon av den damp som oppstår i møtet «mellom det livgivende hulrommet og de iskalde, døde innretningene av kirurgisk stål». Om dette møtet mellom liv og observert liv handler romanen - for å si det enkelt, altfor enkelt. «Spekulum» er nemlig en roman som favner vidt. I dobbel forstand er den inntrengende. Den handler om å trenge inn under huden på et annet menneske, og den handler om å speile seg selv i de speil man stiller opp for andre mennesker. Den handler om å tilføye seg selv en skjebne, og om å låne andres liv og fortellinger for å sette seg i stand til dette. Den handler om nødvendigheten av avstand og hemmeligholdelse for å opprettholde et begjær som ikke kan tilfredsstilles i dagslys.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik kunne vi fortsette. Det som fascinerer meg ved denne romanen er at den hele tida truer med å glippe ut av hendene på meg, at forfatteren lar noe skje som kommer bak på meg, at handlingen utvikler seg i sprang som ikke virker forutbestemt.

Donau

Det starter med et møte ved Donaus bredd. Her møter gynekologen en ung mann med det belastede navn Ask. Som sin navnebror er han en forfører på jakt etter en skjebne, etter kjærligheten som skjebne. Og denne skjebne har hjemsøkt ham i skikkelse av en kvinne med et like belastet navn. Men han har forlatt sin Victoria, flyktet fra kjærligheten for å bevare den, men også sendt av sted for å tyde noen gåtefulle ord som Victorias papegøye (!) gjentar med jevne mellomrom.

Alt dette får gynekologen å vite - bare for å dra hjem for å stjele den annens liv og den annens kvinne. Og ikke bare det: han stjeler også hans historie. Han fører Victoria bak lyset med en løgnhistorie og påstår at Ask har sendt ham til henne for å fortelle at han aldri vender tilbake. Han tvinger seg inn på og flytter inn hos henne, men er ute av stand til å trenge inn under hennes hud, like lite som han er i stand til å forstå sine egne beveggrunner. Brevene fra Ask til Victoria stikker han unna og lar dem tjene som grunnlag for en bok han utgir.

Jødisk

Det skjer mer, mye mer, på de knappe 100 sidene boka omfatter. Jødenes skjebne under krigen spiller en viktig rolle. Både gynekologen og Victoria har jødisk bakgrunn. Og et opphold i Israel blir et viktig vendepunkt.

I hva? Det kan og vil jeg ikke si. Gåten som papegøyens ord skjuler blir løst, men de mange gåter som romanen ellers presenterer oss for, forblir hvilende i det dunkle lys de omhylles av fra første stund. Aarø er et barn av 1980-årenes estetikk. Til grunn ligger en forestilling om at våre liv er styrt av lånte fortellinger som vi forsøker å gjøre til våre egne. Med disse fortellinger forsøker vi å håndtere våre liv og trenge inn i våre egne og andres hemmeligheter. Slik framstår gynekologens speil ikke minst som et metapoetisk symbol. Den viser til fortellingens innbrudd i våre liv. Det dogg som avsetter seg på dette speil, er det slør Aarø ser vår ugjennomtrengelige verden gjennom, og den damp som oppstår av dette flyktige møte, er det stoff hennes fortelling er laget av.