ORDSNEKKER: Tina Åmodt er ute med «Anleggsprosa». Hun har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland og er i ferd med å avslutte studier ved Litterär Gestaltning ved Göteborgs Universitet. 
Foto: Siv Seglem
ORDSNEKKER: Tina Åmodt er ute med «Anleggsprosa». Hun har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland og er i ferd med å avslutte studier ved Litterär Gestaltning ved Göteborgs Universitet. Foto: Siv SeglemVis mer

Pirrer våre fordommer mot anleggsarbeidere

Original og formfullendt arbeiderprosa.

||| BOK: «Det er å stå opp halv seks 230 dager i året. Det er de tørre brødskivene. Det er å ta på seg fuktig yttertøy og hjelmen som gnager merker i pannen...Komme til hus og gå fra hus, Kjenne vekten av spikerbeltet og verktøyet som dunker mot lårene. Å stå med gjørme til knærne og forsøke å pumpe bort vann som gjør videre arbeid umulig.»

ForskalingssnekkerFortelleren i de knappe presise prosastykkene til debutanten Tina Åmodt er forskalingssnekker. Gjennom jeg-stemmen følger vi byggingen av et hus, fra de første oppmålingene via satellitt, til fundamentet står der. Tekstene rommer alt fra det helt konkrete arbeidet som å blande betong, til mer allmenne, eksistensfilosofiske betraktninger:

«Behovet for å bo er en livsnødvendighet. Det første huset var en hule, store trær kastet skygger inn gjennom åpningen. Mennesket begynte å bygge selv. Det var det største som skjedde i menneskets historie. Ved å sette opp vegger, tak og dører, forandret verden seg.»

Anleggsprosa er arbeiderklasseprosa i tradisjonen etter Åmodts navnebror Bjørn Aamodt. Det er samhold, det er kulde, det er slit. Det er «Tid og maskiner. Arbeidsrutiner. Mennesker som bygger for mennesker.» Arbeiderhelten i boka er Harald Amundsen: «Hender med hovne blodårer, gule fingertupper, en lillefinger uten tupp og negl.»

Harald er enkemann på 66, har vært til sjøs og drikker en liter Cultura om dagen. Han kan sine ting, og minnes den gangen de bygget tunnel; en og en halv kilometer inn i fjellet, dampende asfalt, ikke muligheter for luft. En jobb han forsikrer at han ikke ville gjort om igjen mot en million. 

Pirrer våre fordommer mot anleggsarbeidere

Overraskende vri«Anleggsprosa» er mer betraktende estetikk enn arbeiderromantikk. Og Åmodt har lagt inn en overraskende og snedig vri. Først et stykke ut i boka kommer; «Jeg sitter sammensunket på stolen med flassende neglelakk». Forskalingssnekkeren er med andre ord kvinne — i et så mannsdominert yrke at jeg tok det som en selvfølge at det var mann. Det vet Åmodt, og hun er god nok til ikke å la det dominere teksten. Bare la det ligge der og pirre våre fordommer. Det virker desto sterkere.  

Dempet og innsiktsfullBjørn Aamodt var sjømann og kranfører. Han hadde livet selv i tekstene. Tina Åmodt har bakgrunn fra Skrivekunstakademiet i Hordaland og Litterär gestaltning ved Göteborgs Universitet. Sånn sett er hun en forfatter av sin tid. Men også her overrasker hun, og stopper enhver romantisk innvending om at skikkelig «anleggsprosa» må være skrevet av en som selv har hovne blodårer, gule fingertupper og en lillefinger uten tupp og negl. Åmodts far og bestefar var anleggsarbeidere. Hun har selv jobbet i arven etter dem fra tidlige tenår. Hun har med andre ord alt som skal til for å gjøre dette til en original, dempet, innsiktsfull og formfullendt debut.