Pissing på søyler

I DAGBLADET 31. mai tar nestoren Håkon Bleken et kraftig oppgjør med sin yngre protesjé Håkon Gullvågs separatutstilling i Nidarosdomen, og det med rette. Ikke bare er kirken den største i Norge, men også Nordens største middelalderbygg. De to trønderkunstnerne har tidligere gjennomført prosjekter sammen. Saken har imidlertid langt større perspektiver enn lokal kunstnerkrangel mellom «far og sønn». Den handler om forvaltning av bygningsarv. Nidarosdomen ble grunnlagt over Hellige Olavs jordiske levninger første halvdel av 1100-tallet. Bygget samler vår historie gjennom nesten 1000 år. Forskjellige kunstnere har ydmykt underkastet seg dette faktum, men nå er det altså slutt. Det er uforståelig hvordan den lokale «geniet» Håkon Gullvåg har fått lov til å bruke det helligste og mest monumentale byggverk i vårt land til utstillingsgalleri. Nå krangles det om hvem som tok initiativet til dette ubeskjedne tiltaket. Bleken har antakelig rett i at det var Gullvåg selv, i og med at han ikke takket nei. Resultatet er noe av det mest selvhevdende en norsk kunstner har tillatt seg.

NIDAROSDOMEN er vakker. Den er til og med et pilegrimsmål - for ikke snakke om et turistmål - for titusener mennesker hvert år. De venter selvsagt å kunne oppleve bygningens egentlige skjønnhet. Gullvågs «utsmykking» består av 15 digre malerier. Behendig nok er motivene designet fra bibelhistorien og kunstneren er ikke mindre ublu enn at han parafraserer selveste Leonardo da Vincis Nattverd. Det verste er imidlertid den ødelagte opplevelsen av vestskipets arkitektur. De gotiske buene er skjult bak Gullvågs groteske forkynnelse. Ja, for forkynnelse er nettopp ordet en begeistret biskop Finn Wagle bruker: Maleriene «tydeliggjør og forsterker katedralens egen forkynnelse». (Adresseavisen 28. mai.) Hvor kulturløs kan en biskop bli?

Dette handler ikke om en kunstfiendtlig holdning fra dem som synes slik bruk av Nidarosdomen er forkastelig, slik Gullvåg spissfindig polemiserer i Dagbladet lørdag 28. mai. Det handler om respekt en bygnings integritet, og for fortiden. At enkeltindivider ønsker å ture frem, får så være. Men det er og blir uforståelig at såvel Den norske Kirke som Riksantikvaren kan tillate banalisering og kommersialisering av et historisk, sakralt rom. Håkon Gullvåg har som en lausbikkje markert revir ved å «pisse» på søylene i Nidarosdomen, men heldigvis er opphengingen av maleriene i vestskipet reversibel. Verre er det at Gullvåg har fått gjennomført «gaven» til Nidarosdomen. Den innebærer at han for berømmelsen alene har dekorert to dører på et skap. Hva sier Riksantikvaren til en slik utsmykking? Hvordan tolkes fredningsbestemmelsene? At Håkon Gullvåg i sin skinnhellighet drømmer om å male flere bilder i serien og sende dem rundt til landets kirker blir sekundært. Etter påfunnet i Nidarosdomen burde alle kirkedører være stengt for hans brautende, ufølsomme fremferd.