Camara Lundestad Joof:

- Pissredd og gira

Forfatter, dramatiker og Dagbladet-spaltist, Camara Lundestad Joof, har blitt Nationaltheatrets nye husdramatiker. De siste to årene har hun skrevet en forestilling om brorens tøffe kriminelle liv og rusavhengighet.

PERSONLIG HISTORIE: I arbeidet med forestillingen om hennes bror, har Joof sett på hvordan to med lik bakgrunn, kan ende opp på to vidt forskjellige steder i livet. Foto: Terje Pedersen / NTB
PERSONLIG HISTORIE: I arbeidet med forestillingen om hennes bror, har Joof sett på hvordan to med lik bakgrunn, kan ende opp på to vidt forskjellige steder i livet. Foto: Terje Pedersen / NTB Vis mer
Publisert

Som Nationaltheatrets husdramatiker vil Joof få oppgaven med å skrive minst et dramatisk stykke for teatret.

32-åringen har norsk-gambisk bakgrunn, og har bakgrunn som både forfatter og dramatiker. Hun sitter i rådet for Norsk kulturråd og er leder for scenekunstutvalget. Siden september i fjor har hun vært helgespaltist i Dagbladet.

- Jeg har hele min kunstneriske bakgrunn fra barne- og ungdomsteatret Den Mangfaldige Scenen. Jeg har ingen høyere utdannelse eller formell kompetanse, min kompetanse har jeg fått fra arbeidserfaring, og all den tilliten og ressursene som Den Mangfaldige Scenen ga meg. Det er veldig viktig for meg å rette en stor takk dit, for muligheten de ga meg til å utvikle meg som kunstner, sier Joof til Dagbladet.

Forestilling om brorens fortid

Joof har planlagt å skrive to dramatiske verk som husdramatiker. Hovedprosjektet hennes er noe hun allerede har jobbet med i to og et halvt år. Det er ennå ikke ferdig.

Stykket handler om historien til hennes bror, og hans tøffe kamp mot kriminalitet og rus. I to år har hun og broren intervjuet hverandre om deres fortid. Hun har også skrevet en spalte i Dagbladet om brorens utfordringer.

- Hensikten var å finne ut hvordan to barn med matchende pysjamas og køyeseng, kunne ende opp såpass radikalt forskjellige. Jeg havnet i Kulturrådet, mens han havnet dypt inn i et kriminelt gjengmiljø med rus og vold. Han har brukt de to siste årene på å komme seg ut derfra og rehabilitere seg selv, sier Joof.

Hun betegner forestillingen som et intimt familieportrett, samtidig som det er en analyse av kjønnsnormer, rasisme og maktstrukturer.

- Men det er kanskje først og fremst en historie om søskenkjærlighet.

Gjennom disse årene har Joof fulgt broren i prosessen, og prøvd å finne ut hvorfor livene til de to søsknene ble så vidt forskjellige. I tillegg til teaterstykket, planlegger hun også en bokutgivelse. Hun betegner prosessen som et rørende prosjekt, men også veldig tøft.

- Det har vært det tyngste og viktigste jeg har gjort. Man beveger seg hele tiden i et etisk grenseland, og det er derfor jeg har insistert på at det må ta såpass lang tid. Men broren min har vært utrolig modig og raus, og kunstnerisk engasjerende. Da vi satt i gang med prosjektet hadde vi ikke hatt kontakt på syv år. Det var også en form for forsoning å bli kjent med hverandre på nytt.

- Fryktinngytende og ærefult

Mens Joof har jobbet som dramatiker og forfatter har hun vært frilanser. Dette gjør at hun er vant til å jobbe mye alene. I jobben som husdramatiker gleder hun seg aller mest til å være en del av kollektivet i teatret.

- Herregud, det er Nationaltheatret, det er helt bananas. Jeg gleder meg til alt. Jeg har fulgt Nationaltheatret under Hanne Tømta, og hun ble teatersjef det året jeg ble ferdig med videregående og startet min profesjonelle karriere. Det blir veldig spennende å følge en ny teatersjef sin visjon, og se hva det kan være. Det blir veldig interessant å følge utviklingen, og få lov til å mene noe om den.

- Føler du på et forventningspress?

- Ja, det gjør jeg. Man har aldri lyst til å skrive noe som er dårlig, men tanken på å skrive noe dårlig på Nationaltheatret er veldig mye mer tyngende. De tidligere husdramatikerne har vært dramatikere av skyhøyt kaliber.

Hun gleder seg likevel veldig til å gå inn i jobben.

- Det er både veldig fryktinngytende og ærefult å gå inn i den rekka. Jeg er pissredd, og skikkelig gira.

- Har en vei å gå

Joof mener Nationaltheatret og andre teaterinstitusjoner har en vei å gå når det kommer til representasjon og mangfold i historiene som blir fortalt, og av hvem som forteller historiene.

- Da mener jeg både ut fra etnisk mangfold, men også demografi, klasse og hvilke perspektiver vi løfter opp på scenene våre. Der tror jeg alle teatrene i Norge har et stykke å gå, inkludert Nationaltheatret. Jeg håper jeg kan bidra til å utvide den paletten litt.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer