Pitt slår fra seg

Det går unna i «Snatch», fort og knallhardt. En velopplagt Brad Pitt slår hardest av Guy Ritchies voldsglade kjeltringer.

I dobbelt forstand. Pitts «One Punch» Mickey, en tater med kaudervelsk språkføring, treffer like godt med replikkene som med knyttneven.

Sjelden har det vært knyttet større forventninger til en oppfølgerfilm enn denne, etter Ritchies debut med «Lock, Stock And Two Smoking Barrels».

Han følger opp i samme stil med en komithriller så stappende full av sidesprang og rivaliserende drittsekker at det tidvis er lett å gå i surr. Der ligger filmens svakhet. Den lever opp til sin tittel, som oversettes med «glefs».

En sakesløs hund biter for så vidt ifra seg, men Ritchies høyst mannlige besetning biter verre i en intrikat og bisarr historie - inkluderende en diger diamant, ymse skurkegjenger, boksearrangører og altså tatere. Alle vil ha diamanten, som vandrer fra det ene lugubre miljøet til det andre med blodige konsekvenser. Bare tateren er mest opptatt av, ja hva annet enn campingvogner. Og som hardtslående bokser involveres Mickey i stridighetene.

Guy Ritchie er en djevel i klipperommet. Han forteller lynkjapt og smart, går fikst rett på sak uten en eneste omvei.

I all volden dveler han ikke ved kvestelsene, men han beveger seg på kanten av det spiselige. «Snatch» er i perioder unødvendig ubehagelig.

Hans stilsans har tendens til å ta kontroll over innholdet. På den annen side byr Ritchie på morsom dialog og redder seg i land. Mange av typene - Vinnie Jones moser folk igjen - er som kopiert fra debutfilmen. De er for mange. Når alle slåss mot alle og gud og hvermann skal ha sin tilmålte tid i rampelyset, blir inntrykket noe ufokusert.

Definitivt underholdende, likevel, av en velspillende gjeng med bl.a. Benicio Del Toro og Jason Stathams fortellerfigur. Pitt tar nå kaka, den eneste vi med en viss velvilje kan kalle sympatisk.

<B>RÅ: </B>Snatch er brutal, voldelig og morsom.
<B>VINNIE</B> Jones passer bra som erkeskurk.