PIZZA SOM METAFOR: Alle er enige i at pizza er godt, men kunnskapsministeren har et stykke igjen før han bør belære det norske folk i samfunnsøkonomi, skriver Marte Gerhardsen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
PIZZA SOM METAFOR: Alle er enige i at pizza er godt, men kunnskapsministeren har et stykke igjen før han bør belære det norske folk i samfunnsøkonomi, skriver Marte Gerhardsen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Valg 2017:

Pizza-tull fra Torbjørn Røe Isaksen

Kunnskapsministeren har laget en hjemmevideo om pizza og økonomi. Den er koselig og enkel. Og riktig misvisende.

Meninger

Statsråden har laget en stor og en liten pizza. Han viser oss at et mindre stykke fra en stor pizza kan være minst like stort som et stort stykke fra en liten pizza. Det er jo sant. Men budskapet går ganske mye lenger. Isaksen forklarer at hvis vi har vekst i økonomien, trenger vi ikke skatte så mye for å få nok penger til velferd. Og at mindre skatt gir mer vekst.

Det første poenget, altså at liten andel av stor pizza kan være mer enn stor andel av liten pizza, er riktig brøkregning. Men så følger en god del svak samfunnsøkonomi, slik flere også har påpekt, blant andre Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv.

Marte Gerhardsen
Marte Gerhardsen Vis mer

Under denne regjeringen er det ikke lov å undervise i norsk med mindre du har fire i matte. Men det stilles tydeligvis mindre krav til kunnskapsministre som vil undervise i samfunnsøkonomi.

La oss se på samfunnsøkonomi gjennom en pizza, uten å jukse litt. Det første spørsmålet er hvordan man lager en stor pizza. Heldigvis er det slik at pizzaen i Norge blir større år for år, fordi økonomien vokser. Det skjer, som Isaksen påpeker, blant annet fordi vi blir flere. Men det avhenger også av konjunkturer, og ikke minst av produktivitet i økonomien. Det er også flere ting politikerne kan gjøre for å sørge for vekst i økonomien.

Høyre går til valg på at lavere skatter – særlig til dem med de høyeste formuene – gir mer vekst. Det skal gjøre pizzaen større. Men ingen har så langt klart å dokumentere at kutt i formuesskatten øker veksten. Hvis vi ser utenfor Norge, er det ikke slik at landene med de laveste skattene har høyere økonomisk vekst enn land med litt høyere skattenivå. I den grad det finnes en sammenheng, er den som oftest motsatt.

Det er fordi en avgjørende kilde til norsk vekst og produktivitet, er at vi har investert i en god skole, gratis helsetjenester for alle og gratis høyere utdanning. Jevn lønnsfordeling og en godt utdannet og frisk arbeidsstokk, har gitt oss høy produktivitet. Barnehager og eldreomsorg gjør at flere kan delta i arbeidslivet og sørge for videre vekst. Dersom kvinner jobbet like lite som OECD-snittet ville det tilsvart et tap av verdi større enn oljefondet. Alt dette skal vi finansiere over skatteseddelen, slik at pizzaen kan fortsette å vokse.

Noe annet som skjer når pizzaen vokser, er at utgiftene også øker. Her mangler kunnskapsministerens analyse et viktig poeng. For selv om vekst i økonomien er bra, vil befolkningsvekst også øke behovet for velferd. Jo større pizza, jo høyere velferdsutgifter.

Det skyldes to ting. For det første at vi blir flere og lever lenger. Det er selvsagt veldig bra, men det gir oss også økte velferdsoppgaver. For det andre er det slik at vekst i økonomien som skyldes høyere produktivitet, også presser lønningene oppover. Det er også bra, fordi mange får mer å leve av. Men når lønningene øker i privat sektor, må lønningene i offentlig sektor også øke for at samfunnet vårt skal fungere. Og da øker prisen på de samme velferdstjenestene.

Det er også et annet viktig poeng ting Isaksen unnlater å nevne. Den viktigste grunnen til at hans regjering har kunnet kutte skattene uten å kutte i vår felles velferd, er at de har brukt mye mer oljepenger enn noen før dem. De har brukt ekstremt mye oljepenger. Hvis vi skal si det med pizza: Regjeringen Solberg har brukt opp melet barna våre skulle bakt pizza av i morgen.

Skal vi ha råd til god og vekstfremmende velferd i framtida også, må vi sikre at inntektene kan dekke økende utgifter. Da må flest mulig delta i arbeidslivet. Hvis statsbudsjettet er en pizza, er skatteinntekter fra folk som jobber omtrent halvparten av ingrediensene. Den største trusselen for dette regnestykket i dag er det økende antallet mennesker som står utenfor arbeidslivet. Det er ikke tilfeldig hvem som ikke blir med i det gode arbeidslivet vi har i Norge. Utdanning, inntekt og trygd går i arv, på godt og vondt. Investeringer i redusert ulikhet og gode velferdstjenester for dem som har minst, vil øke deres muligheter til å lykkes i livet. Da blir pizzaen større for alle, uten at vi må bruke opp ressurser vi burde spare til framtida.

Det er bra at kunnskapsministeren har blitt bedre i brøkregning, men han har fortsatt et stykke igjen før han bør belære det norske folk i samfunnsøkonomi. Selv om alle er enige i at pizza er godt.