PJ: Kvinne på randen av seriøst gjennombrudd

Som 21-åring var PJ Harvey en kompromissløs, anorektisk nervebunt. Som 31-åring er PJ Harvey en rolig, reflektert rockførstedame.

- HVIS PLATENE MINE hadde vært bilder, ville jeg hengt dem ved siden av hverandre i rekkefølge. For meg er de ikke enkeltstående plater, men ett stort, helt bilde, forklarer Polly Jean «PJ» Harvey over telefonen.

- Jeg kan høre min egen reise gjennom platene mine. Alt jeg har opplevd og erfart og eksperimentert med. Det ene albumet kommer ut av det andre. Jeg ser hva jeg har gjort, og på neste plate vil jeg gjøre noe som er helt annerledes. Det er målet. Men jeg kommer ikke alltid dit.

- Finnes det noen plater hvor du har nådd målet?

- «Is This Desire?» var vanskelig å lage, vanskelig å gi ut og vanskelig å like. Den var utfordrende for alle parter. Den er jeg veldig fornøyd med.

- Det er ti år siden du debuterte som plateartist - hva har det å bli eldre hatt å si for tekstene og musikken din?

- Man får et større perspektiv etter hvert som man blir eldre. Man blir klokere. Og rundere i kantene. Men ting blir aldri noe lettere.

PJ HARVEY NYTER SKYHØY status i mer alternativ-orienterte kretser, hos kritikere og hos en ny generasjon kvinnelige artister, hvor Harvey har inntatt den samme posisjonen som hennes eget idol Patti Smith har hatt siden midten av 70-tallet. Men i likhet med Smith, er hun rockførstedame til tross for at den store kommersielle suksessen har uteblitt.

Illustrerende for dette manglende steget opp i rockverdens mesterliga, er at PJ Harvey denne sommeren nok en gang har turnert som oppvarmer for U2. Det har hun vært før: I 1993, rett etter utgivelsen av «Rid Of Me», spilte hun på Valle Hovin, og delte oppvarmingsjobben med et annet Quart-aktuelt band, de fordums danceheltene Stereo MCs. Da FREDAG snakket med Harvey, sto hun på farta til soundcheck i en diger konsertarena i Boston.

- Er det noen forskjell på da og nå?

- Det er noe helt annet nå, faktisk. Den gangen spilte vi i svære utendørsarenaer i dagslys, det var jo umulig å se oss og umulig å få med seg hva som skjedde. Nå som vi spiller i mindre innendørsarenaer, er det lettere. Det er mørkt, og atmosfæren blir en helt annen.

- For å stille spørsmålet på en annen måte: Er du tilfreds med fortsatt å varme opp for U2?

- Jeg føler meg sterkere som artist enn på lenge. Og det er faktisk utfordrende å spille for U2s publikum hver kveld, for de er ikke der for å høre på oss. Vi må prøve å tvinge dem til å lytte, og jeg opplever at de gjør det.

- LIKER DU EGENTLIG å spille på slike store steder?

- Jeg liker små steder og jeg liker store steder. Men jeg velger bevisst forskjellige sanger etter hva slags type steder vi spiller på. Noen sanger trenger rom og luft på sin reise, andre trenger ikke. Ta en låt som «Kamikaze»; den vil jo bare høres ut som en suppe inne i en svær arena, men den er flott inne i en liten klubb.

- Så du legger deg på en mer kommersiell linje når du spiller for et stort publikum?

- Nei! Kommersiell er vel ikke ordet, ingen av sangene mine er jo særlig radiovennlige.

- Men du er blitt lettere tilgjengelig på de siste platene, mer åpen?

- Alle forandrer seg. Selv har jeg lært mye og levd mye. Jeg føler meg mye mer som et helt menneske nå enn jeg gjorde tidligere. Selvsagt påvirker det synet jeg har på alt som foregår rundt meg. Derfor prøver jeg å skrive så åpent jeg kan.