PJ skramler igjen

Med skarpe kanter igjen.

CD: Det var dem som mente at PJ Harvey var blitt for glossy og for rundhjørnet på fire år gamle «Stories From The City, Stories From The Sea». Men «Stories...» er skammelig undervurdert - et nydelig, flerdimensjonalt album med en serie sterke låter som nok på sikt vil få oppgradert status i Harvey-katalogen.

«Uh Huh Her» er en mer svart-hvit-grå-affære, hvor Polly Jean - alene i produksjonsstolen for første gang - vender tilbake til det skjelettaktige, småskramlete og skarpkantede gothblues-lydbildet som kjennetegnet plater som «Dry» og «Rid of Me». Det er både på godt og vondt: Godt fordi det underdrevne, nakne formspråket er så intenst og nervøst at det gir lytteren et deilig ubehag. Vondt fordi flere av låtene står igjen på et ufullendt demostadium, hvor man skulle ønsket at hun hadde fylt ut bildet, og slik bygd en mer helstøpt bru tilbake til den fire år gamle forløperen.

Når dette er sagt, så er skissene til PJ Harvey bedre enn de flestes fullverdige produksjoner, og iblant er åttespors-minimalismen mer enn nok for å komme i mål: «Shame» drives fram av Rob Ellis' piskende, økonomiske trommespill og et ivrig melodica, og står igjen som høydepunktet sammen med den «To Bring You My Love»-aktige «Pocket Knife» og den muligens Radiohead-inspirerte «It's You» . Den slemme singelen «Who The Fuck?» er det derimot vanskelig å bli glad i.