PJ skuffet

PJ Harvey var den vevreste personen på Rockefeller i går kveld, men også den med mest autoritet. Derfor traff hun nok menigheten hjemme, mens de som ikke har et lidenskapelig forhold til henne trolig gikk skuffet hjem.

Polly Jean Harvey er mystisk og mytisk på samme tid, og det går fortsatt gjetord om Oslo-konserten for tre år siden. Hun kalles den nye rockedronningen og sammenliknes med artister som Nick Cave, Björk og Tori Amos, og platene hennes er sterke, personlige vitnesbyrd i all sin desperasjon og dysterhet.

Taktskifte

Årets plate, «Is This Desire?», er riktignok mykere i kantene, men det bar ikke gårsdagens konsert mye preg av. Kanskje skyldes det et vel skranglete band, kanskje at hun ikke hadde dagen. Og om stemningen kan være vel så viktig som musikken i seg selv, så klarte hun i hvert fall ikke å kommunisere den fra scenen på Rockefeller.
Knapt ett ord ble sagt mellom låtene, isteden ble det en unødvendig innadvendt konsert med en artist som stort sett var like reservert som publikum.
Vi tror henne når hun synger «No hope for joy, no hope for faith», og det er virkningsfullt når hun snerrer og primalskriker på «City of no Sun». Likevel når hun ikke fram. Med «Angelene», fra årets plate, skjer det et nødvendig taktskifte, men da har det gått én time. Lyden blir lysere og lettere, det hvite lyset på scenen skifter til alle verdens farger og publikum våkner til liv. Og se, der smiler hun jammen også!

Skakkjørt

Konserten endrer karakter, men det er for kort tid igjen til at hun klarer å rette opp inntrykket av en skakkjørt forestilling. Hvis dette er rockens framtid, er jeg redd jeg er gått ut på dato.

<B>FOR SEINT:</B> En svært innadvendt PJ Harvey kommuniserte dårlig fra scenen på Rockefeller i går, og klarte ikke å gjenskape den magiske stemningen fra platene. En time inn i konserten kom det nødvendige taktskiftet, men da var det snart slutt.