Pjatt er alltid trygt

Så er den da over oss igjen, like årvisst som et nytt kull til forfatterstudiet i Bø, den norske litterære debatten

Man kan synes den er latterlig, man kan synes den er tåpelig, men siden den tross alt er noe av det mest underholdende som blir produsert av norsk skjønnlitteratur, må jeg tilstå at den er uimotståelig.

Fokus har vekslet mellom poesi og prosa og kritikk, men innholdet er stort sett det samme, og det er ikke, som mange vil ha det til, en generasjonskonflikt. Til det har forfattere til alle tider vært for individualistiske.

  • I den grad generasjoner har hatt noe å si, så er det grunnet den generelle medieutviklingen i årene som har gått. Forfatterne konkurrerer etterhvert, enten man vil det eller ikke, med de nye mediene, og dette kan gi seg utslag på vidt forskjellig måte, enten ved en aggressiv «jeg-skal-faen-meg-ta-dem»-holdning som vel Ari Behn representerer, eller ved en retrett inn i et mindre, men stillere rom. Problemet i norsk litteratur er vel kanhende at det begynner å bli vel trangt i det innerste, minste rommet og at stillheten begynner å bli litt vel støyende.
  • Når Tore Renberg står frem og jubler over at alt står godt til i denne verden og den neste, tror jeg han er nødt til å være preget av den svimlende utsikten fra NRK-bygget på Marienlyst. Det skulle nesten vært forbudt å være så ung og samtidig så mett, så fortreffelig vel tilrette med tingenes tilstand. Det tyder nesten på mangel av ambisjoner, om ikke på egne vegne, så iallfall på vegne av ny norsk litteratur. Det er mulig dette er en gullalder, eller i det minste sølvalder, for norsk skrivekunst, som han antyder, men da er ihvertfall jeg bekymret for nedgangstidene.
  • Og til syvende og sist er det vel det som blir problemet, i skjæringspunktet mellom Blindern og Bø: Så altfor mange skrivekyndige som kun har den ambisjonen, å bli forfatter. Og det er ikke noe galt ved å ville det, såfremt man har noen ambisjoner til overs til det man faktisk skriver. Man er nødt til å ville noe med det man produserer, man må kort sagt ha noe å skrive om; det strekker bare ikke til med ufordøyde bind om semiotikk rumlende rundt i tarmsystemet.
  • Og under, og kanhende dypere, ligger en skuddreddhet, en frykt bombardert inn av australske såpeoperaer og testosteronkåte actionfilmer, en frykt for å være banal, melodramatisk og spekulativ. Det er noe nesten feigt over denne redselen for såpeoperaen, for å våge å røres og å røre andre, for å rives og rive med.

Altfor mange våger seg ikke engang i nærheten av noe som kunne lukte av den kommersielle mediegryten, og etterhvert som media tar over flere og flere virkemidler som tidligere var forbeholdt kunsten, blir resultatet det jeg i en tidligere debatt har kalt litterær anoreksi, eller en lammelse og tilbaketrekning mot noe som kanhende er en «renere» litteratur, men som også er så utrolig mye fattigere. Man blir skuddredd for det melodramatiske og trekker seg tilbake til det trygge, men samtidig trivielle pjattet.

  • Forunderlig nok, tatt i betraktning at dette ofte dreier seg om ganske beleste personer, glemmer man at det meste av stor litteratur ofte vakler på grensen mot, og noen ganger over, disse fallgrubene. Hvilken god kjærlighetshistorie, fra «Tristan og Isolde», til «Romeo og Julie» og «Tatt av vinden», er ikke egentlig en tåreperse? Hvilken spennende bok, fra «Beowulf» til «On The Road», er ikke i bunn og grunn en actionhistorie?

Man må våge noe, ta sjansen på å være banal, melodramatisk og overspent; for det er nå engang slik vi mennesker er, ikke Tore Renbergs svært selvbevisste, men sjokkskadde automatoner.

  • Av alle innspill i denne debatten er det vel Jan Kjærstad som traff nærmest innertieren da han påpekte at norsk litteratur må ta til takke med likegyldig kritikk, så lenge den leverer produkter som knapt nok forfatteren orker å lide seg gjennom på opplesninger uten å drukne seg i en halvliter.

Av egen erfaring vet jeg at man skal være en svært så oppfinnsom anmelder (for det er tross alt det de fleste litteraturkritikere er blitt henvist til å være i vår tid) for å tyne noe meningsfylt ut av bøker som, selv om de er uklanderlig utført, ikke vil annet enn å være uklanderlig utførte.