Placebo-gjesp

Rutinert, men lite overbevisende.

CD: David Bowie-yndlingene Placebo har siden 1996 servert stilisert glampop og smått industriell punk light til dem som har villet lytte. Og det er ikke få.

Celeber drahjelp

Med storsuksessen «Without You I\'m Nothing» (1998) og den smarte «Black Market Music» (2000), sørget bandets omsmelting av The Pixies, Depeche Mode og Smashing Pumpkins for at trioen fikk sin plass i rockleksikonet. På «Med» velger bandet en mykere tilnærming. Det er tydelig at Placebo har håndlag med andre velrenommerte rockere med en forkjærlighet for alternativ sminke. Det er ingen hvem som helst bandet har hanket inn for å få hjelp til å dra lasset. Allerede i den grovkornede åpningslåta, «Med» låner Alison Mosshart fra The Kills bort sin rustne og vellagrede stemme. Passe kledelig og smått besnærende.Ikke mindre omtalte Michael Stipe fra REM bidrar på «Broken Promise» uten at det hjelper den innadvendte og messende låten til forløsning.Placebo meisler rutinert ut sin tilbaketrukne og kliniske rock, men sliter med å få dreis på ornamentikken. Det skurer og går med godt armslag, passe bittersøtt men aldri medrivende eller overraskende.

Strømlinjeformet

«Infra-Red», «One of a Kind» og «Post Blue» er fin og prangende industripop kledd inn i Brian Molkos androgyne og insisterende stemme, mens «Follow the Cops Back Home» og «Pierrot the Clown» er ansiktsløs og lite engasjerende i sin endeløse monotoni. Dessverre deler mye av det øvrige materialet samme skjebne som sistnevnte.