Plagsom kvalitet

KAN VI produsere kvalitetsfilm uten at kvalitetsbegrepet diskuteres, kjempes om, og rases over? Kan et kreativt felt i det hele tatt utvikle seg uten en pågående kamp om betydning? I møtet med filmbransjens energi kan det innimellom kjennes smart å stanse opp og stille noen ubehagelige spørsmål. Harold Bloom har jo i sin klassiske tekst The anxiety of influence vist hvordan det i litteraturen hele tiden kjempes om betydning, og hevder at alle nyvinninger er basert på feillesning av et kanonisert verk. Er den norske filmen så fattig at vi ikke finner noen å feillese, noen å krangle med, i det minste noen å diskutere? Landets filmbransje har mange talenter, mange sterke utøvere, men mangler fullstendig en pågående kvalitetsdiskusjon, og Blooms uttrykk engstelse for betydning, kan karakterisere det offentlige refleksjonsnivået hos norske filmskapere. Denne engstelsen er med på å hemme utviklingen, bremse talentene - og svekke tilveksten i norsk film. Det er umulig å skape en filmtradisjon uten friksjon og en pågående diskusjon om kvalitet. Jeg tror ikke fraværet av en offentlig samtale rundt den norske filmen skyldes at norske filmfolk ikke reflekterer, eller har klare meninger. Derimot skyldes det en selvpålagt taushet som er motproduktiv. I løpet av det siste året har to markante filmskapere som Erik Poppe og Pål Sletaune kommet med filmer som er kontroversielle - på hver sin måte. Jeg vet at det er sterke og motsetningsfulle meninger om filmene i den norske bransjen. Men diskusjonen blir aldri ført utenfor kafébordet eller kjøkkenbenken. Den blir ført i lukkede sirkler, hviskende, som vi var redde for at noen skulle høre at vi ikke var sjenerøse eller kritiske nok. Denne tausheten er med på å stanse utviklingen til de talentene vi har. Ikke bare tåler en film som Hawaii Oslo å bli diskutert - filmskaperne vil vokse med diskusjonen, og bransjen vil bli skarpere og bedre av at noen tør å vise at de har sterke meninger. Hvordan skal filmskaperne våre bli sterkere når de er omgitt av svake hylninger og taus dissens? Talentene våre står ikke alene, de skyter ikke i været uten at tingene deres diskuteres, uten at det finnes uenighet og røre rundt filmene. Og det er totalt deprimerende når den offentlige diskusjonen omkring Pål Sletaunes Naboer dreier seg om hvorvidt filmen burde ha 18 års grense eller ikke, mens filmens mange estetiske og etiske problemstillinger - som på alle måter burde være interessante for et sterkt seksualisert samfunn - overhodet ikke eksisterer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET PÅTRENGENDE spørsmål er hvor mye kvalitet vi egentlig vil ha? Makter vi å leve med de plagsomme sidene som naturlig følger med produksjon av høy kvalitet? Problemet for den norske filmbransjen er ikke at vi ikke vet hva kvalitet er for noe, men at vi ikke vil gi avkall på nok for å lage virkelig gode filmer. Altfor ofte er vi fornøyd med å skape filmer som nesten er bra, som kunne vært bra, eller som har noe bra i seg. Mange smarte folk i bransjen vet at høy kvalitet krever utvelgelse, stor tålmodighet, konsentrasjon og kompromissløshet. Men kvalitet kan være farlig for fellesskapstanken. Den kan være drepende for bekvemmeligheten og tvinge filmskapere og produsenter ut av sitt gode skinn. Kvalitet gjør vondt. Det kan være dyrt, elitistisk og uvennlig. I stedet har vi valgt en tannløs mellomløsning der vi gjerne vil ha noe kvalitet, men ikke vil betale det en reell kvalitetsforbedring koster. Det er, slik jeg ser det, flere forhold som virker motproduktivt. I denne sammenheng vil jeg peke på tre ting: Manglende talentutvikling. Kortvarige relasjoner. Fravær av dristighet og visjoner. Ansvaret for disse forholdene må fordeles jevnt utover i bransjen; både filmskapere, produsenter og bevilgere er ansvarlige overfor den manglende satsningen på kvalitet. Slik jeg ser det kan vi i denne situasjonen velge to ulike strategier. Det ene vil jeg kalle en pragmatisk holdning. Vi kan med den si at kvalitetsnivået på norske filmer er akseptabelt, og prøve å holde dagens nivå oppe. Det andre alternativet er å forsøke å løfte seg selv oppetter håret. Hvis kvalitetsnivået på norsk film skal heve seg vesentlig må filmskapere, produsenter og filmfondet stille mye tøffere krav til prosjektene enn det som er blitt gjort til nå.

DET HAR VÆRT vanlig å tenke at en naturlig evolusjon har vært det riktige for norsk filmbransje. Tanken ser ut til å ha vært at ved å stole på talentene og heve volumet vil kvaliteten utvikle seg mot et høyere nivå - og at publikum deretter vil strømme til de norske filmene. Problemet med denne ideen om naturlig utvikling er at den ser ut til å ha løpt inn i to misforhold. Ett er at kvaliteten på filmene ikke helt har levd opp til forventningene, det andre er at publikums vaner ser ut til å ha endret seg, og at det i framtiden vil bli enda vanskeligere å få folk til å se norske filmer på kino. I det siste har jeg mistet troen på den pragmatiske holdningen. Men skal vi stille vesentlig høyere krav til kvalitetsnivået enn vi har i dag, er det en strategi som byr på mange utfordringer. Konkrete ordninger for talentutvikling må på plass. Bransjen må anstrenge seg mer for å etablere langvarige og utviklende relasjoner. Og vi må gå inn i diskusjoner som stimulerer filmskapernes dristighet og gjennomslagskraft. Slik situasjonen er i dag er ikke forholdene på filmfeltet lagt til rette for reell talentutvikling. Bare sjelden etableres det langvarige relasjoner mellom filmskapere og produsenter. Dristighet blir altfor ofte buet av scenen av en dypt tradisjonsorientert tendens i bransjen. For å skape et reelt løft i den norske bransjen må det en mentalitetsendring til. For eksempel må vi bort fra de negative holdningene som er knyttet til en lang utvikling. Mens en romanforfatter skryter av at hun har jobbet med et manuskript i fire år, blir utvikling av manuskript og regikonsepter som overskrider seks måneder sett på som et helvete. Filmidé, manuskript, regikonsept er i 90% av tilfellene noe som tar lang tid å utvikle optimalt.

DET ER SKJEDD mye positivt i norsk film de senere årene, men det er fremdeles langt igjen til det nivået de fleste av oss ønsker å være på. Varige endringer i kinomarkedet kan bety at bransjen blir tvunget til å foreta seg noe radikalt med kvaliteten i filmene. Egentlig tror jeg bare det er en vei framover og det er å løfte seg selv opp etter håret. En forblåst sommermorgen leste jeg i det danske filmtidsskriftet Mifune regissør Christoffer Boes betraktning rundt Lars von Triers siste film - som han ikke hadde sett - men som han hadde veldig skarpe meninger om. Når Boe krystallklart viser hvordan Triers film er inspirert av Douglas Sirks melodramaer - fremdeles altså uten å ha sett filmen - virket det med ett helt innlysende og nødvendig. Christoffer Boes «feillesning» av Triers film bør straks legges til listen over sterke bidrag til sjangeren, og smitte oss med en iver etter å lese Sletaune, Poppe eller Olin på steile og overraskende måter. Rull film!