Foto: Ned Alley / NTB scanpix
Foto: Ned Alley / NTB scanpixVis mer

Plagsomme prinsipper

Det er ikke prinsippene, men empirien, som er Knut Olav Åmås' største problem i monarkidebatten.

Meninger

Knut Olav Åmås skapte rabalder da han i helga forsøkte seg på et «prinsipielt» forsvar for monarkiet.

Åmås rokket ved maktbalansen i monarki-debatten, som gir republikanerne prinsippene, men ikke folket. Monarkistene har sedvanen og folket, ikke prinsippene.

Det gjør du ikke ustraffet og etter velfortjent kritikk valgte Åmås å nedjustere påstanden om at han var «prinsipiell» til at han førte «saklige begrunnelser». Maktbalansen er gjenopprettet.

Men det er synd å la det stoppe der. For hvilken rolle spiller egentlig prinsipper når vi skal vurdere systemer og handlinger?

Noen velkjente prinsipper er «vi bør ikke skade andre» og «gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg». Felles er at de nærmest er selvinnlysende ved at de tar sikte på å minimere skade og fremme gode handlinger.

Når vi diskuterer styreformer henvises det gjerne til noen andre prinsipper: «folket skal styre» eller «privilegier skal ikke arves». Men disse er ikke like selvinnlysende. Det er mye folket ikke styrer i fellesskap og mange privilegier går i arv uten at det utløser stor motstand fra republikanerne.

Et nysgjerrig barn vil med god grunn spørre hvor vi tar disse prinsippene fra.

Hvordan gjør så Åmås det?

Av fire «prinsipielle» argumenter, er det ett som kan være i nærheten av å leve opp til navnet, nemlig at «monarkiet fungerer». I mer prinsipiell form kan det formuleres som: «Det som fungerer bør bevares».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Åmås kobler det med en påstand om at ikke noe annet styresett fungerer bedre, ser vi at dette er et konsekvensialistisk argument.

Konsekvensialismen sier i korte trekk at vi bør følge det prinsippet eller utføre den handlingen som har best konsekvenser. Det er et godt utgangspunkt. For da er uenigheten ikke lenger prinsipiell. Om vi får fakta i orden kan vi bli enige.

Men da oppstår en ny, betydelig utfordring. Konsekvensialismen tillater ikke henvisning til prinsipper som retorisk snarvei. Premissene må nå begrunnes.

Er virkelig monarkiet overlegent republikken?

Er kongehuset nødvendig for nasjonal identitet?

Som John O. Egeland viser i dagens avis er det først og fremst her Åmås svikter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook