Plakatens tid - snart historie?

Plakatens posisjon som ledende billedmessig og verbalt hardtslående medium er i ferd med å bli historie. På terskelen til et millennium med en stadig mer ekspanderende elektronisk informasjonsstrøm kommer derfor Jorunn Veitebergs bok om «Den norske plakaten» som et tilbakeblikk i rette tid.

  • Før forrige sekelskifte skjedde det som internasjonalt gikk under betegnelser som «Affichomanie» og «The Poster Boom», og fremragende kunstnere som Pierre Bonnard, Alfons Mucha og Toulouse-Lautrec hevet plakatkunsten til et nytt nivå. Denne høykonjunkturen for plakatmediet - som hadde sin tekniske forutsetning i utviklingen av litografiet - slo også ut i bybildet her hjemme. Dessuten så kunstindustrimuseene det som sin oppgave å anspore hjemlige utøvere i sin visuelle utforsking av plakaten, og i 1897 fikk man den første store plakatutstillingen her til lands.
  • Plakaten var myntet på det urbane rom, og derfor stilte mange av opphavsmennene seg kritisk til å kalle den for kunst. Veiteberg siterer her franskmannen Jean Carlu, som hevdet at plakaten står i forhold til den frie kunst som fribrytning til gode manerer. Norske eksempler som Per Krohgs plakat for Dagbladet og det ornamentale blikkfanget for Kunstnerforbundet signert Oluf Wold Thorne er nok til å avkrefte den påstanden. Krohg brukte avanserte virkemidler på dette feltet, og hans reklame for Schous øl fra 1917 minner om både dadaisten Picabia og futurismens typografiske «parole in liberta».
  • Veiteberg trekker også fram sønnen - Morten Krohgs - innsats på plakatens område. Under en nattlig «gerilja-aksjon» 30. april 1975 silketrykte og spredde Krohg og kumpaner sin visuelle melding om Vietnams seier, og med FNLs farger satte de sitt preg på den bergenske 1. mai-morgenen. Fra den politiske plakatens historie kommer også «klassikere» som Erling Nielsens visuelle vri på Sovjet-konstruktivismen for Det norske Arbeiderparti i 1930, og Nasjonal Samlings medlemsagn som ble trykket i en halv million eksemplarer - men vervet langt ifra samme antall. Derimot savner jeg Arild Kristos små signaler for SF på 60-tallet.
  • Mye annet - og ikke minst iren Robert Millar som la grunnen for norske reklameplakater - fins med hos Veiteberg. Boka er en viktig oversikt på et felt som har vært oversett.